LYD OG VIDEO

Hør andakten 19/7

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Tidligere andakter

Denne uken har jeg stanset opp ved noen av leddene i gudstjenesten. Vi nærmer oss nå det siste du hører før du går ut: ”Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred”. Og lurer du på hvor i Bibelen dette står kan du huske at 4 ganger 6 er 24. Det betyr 4. Mosebok, 6. kapitel og 24 vers.

I en avgjørende tid for Israel fikk Aron, en av lederne, beskjed av Moses om å overbringe en hilsen som rommet alt det vesentligste. Og det ble altså denne aronittiske velsignelsen som avslutter alle gudstjenester, vielser og begravelser. ”Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.”

Det er to ganger vi bæres i kirken. Det er da vi bæres til dåp og får tre håndfull vann over vårt hode, og det er når vi bæres ut til vårt siste hvilested og får tre skuffer jord over vårt kistelokk. Ved begge disse anledninger lyser presten en tredelt velsignelse over alle som er tilstede.

En velsignelse som betyr at Gud stiller til rådighet for oss alt det han selv er i besittelse av og som vi trenger.
I denne velsignelsen er det tre gaver Gud ønsker å minne oss på, og som vi har mulighet til å ta imot:

- For det første: ”Herren velsige deg og bevare deg”. Han vil gi oss sin omsorg.

- For det andre: ”Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig”. Han vil gi oss sin nåde.

- Og for det tredje: ”Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg sin fred”.

Han vil gi oss sin fred. Det er en utrolig meningsfull oppgave å gi videre løfte om Guds omsorg, Guds nåde og Guds fred ved gudstjenester, i vigselsglede og ved gravferd. Vi tilbyr ikke Gud som en lykkeautomat, men som en god far som setter pris på alle de menneskebarn han har skapt og som ønsker å bevare oss i sin omsorg, nåde og fred.

For ikke lenge siden feiret vi nattverd i vår menighet. Jeg la merke til at en kvinne ikke knelte, men sto oppreist, uten beger. Og jeg undret meg på hva som var på gang. Da jeg kom bort til henne, bøyer hun seg fram og visker: ”Pastor Dahl.

Jeg er ikke rede til å gå til nattverd, men jeg er rede til å bli velsignet. Går det an?” Om det går an. Da blir jeg nesten på grinern, tenker at dette er hellig grunn, og gleder meg hemningsløst over å kunne velsigne uten forbehold et oppriktig menneske”.

For ett år siden feiret jeg Olavsvake i Nidarosdomen. Sammen med flere hundre pilgrimer feiret jeg denne underlige natten i domen, og opplevde at Gud møtte meg da jeg virkelig trengte ham.

Midt på natten satt jeg ved et sidealter, og hørte plutselig en av mine teologiske studenter, ei fresk nordnorsk jente spørre læreren sin: ”Pær Arne! Trur du at du vil velsigne mæ?” Om jeg ville velsigne?

Hun knelte ned på steingulvet, og jeg la hendene på hodet hennes og sa: ”Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred”.

Hun ruslet videre i den store katedralen, og i det hun var borte tenkte jeg: ”At jeg ikke spurte om hun ville velsigne meg?”