LYD OG VIDEO

Hør andakten 16/7

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Tidligere andakter

Denne uken forsøker jeg å gi noen smakebiter fra menighetens gudstjeneste. I gudstjenestens begynnelse lyder det: ”La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder”. Vi møtes med en invitasjon til ærlighet fordi Han som har skapt oss vet at livet er avhengig av en god og riktig begynnelse.

I forbindelse med de olympiske leker i Salt Lake City var vi i vår bygd stolte av Ole Einar Bjørndalen som er fra Simostranda rett overfor Blåfarveverket. Vi inviterte familien hans og venner på festgudstjeneste for å feire gullbragden.

Som prest i gudstjenesten var det naturlig å minne om at ordet synd på den greske grunnteksten faktisk er hentet fra en idrettsgren nær skiskyting, nemlig bueskyting.

Ordet som brukes er ”hamartia” som egentlig betyr å bomme på målet. Og er det noe vi har som felles erfaring i livet er det at vi stadig bommer på målet, og svikter våre idealer både i ord, gjerning og forsømmelser.

I skiskyting får utøverne strafferunde når de bommer. I kirken får vi ikke strafferunder, heller ikke diskvalifikasjon, men et tilbud om å bøye oss for Gud og bekjenne våre synder.

Meningen med dette er at den som nærmer seg det hellige rommet med ærlighet kan gjøre seg erfaringer av Guds kjærlighet. Ole Einar Bjørndalen berømmet sin trener: ”Han hjelper meg til to avgjørende ting”, sa han: ” For det første til å rense hue så jeg for det andre kan ha rett fokus i konkurransen.”

Når jeg som prest sier: ”La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder”, er det for å gi alle et tilbud, ikke bare om å rense hue, men rense hele seg , reise seg opp igjen og dermed frigjøre krefter og rette fokus på det som ligger foran av utfordringer.

Dette er det mange som kvier seg for. Som en mann sa til meg: ”Det er nok flere av oss som heller vil bøye oss for Gud og bekjenne andres synder enn å ta tak i våre egne!” Dette opplevde en kvinne i Jerusalem som vi leser om i Johannes evangeliet kapitel 8.

Fariseerne og de skriftlærde, de religiøse lederne altså, kom med kvinnen som de hadde grepet på fersk gjerning og anklaget henne for utroskap og livsrot. Nå glimtet de til med mye skadefryd og lite godhet, og ville ha Jesus med på domsavsigelsen. Da leser vi at Jesus to ganger bøyde seg og skrev i sanden.

Og hva var det han skrev? Det vet vi ikke. Men jeg tenker at han antagelig skrev opp menneskenes anklager, deres for-dommer og for-dømmelse i sanden for å fortelle alle og enhver at disse skal bli borte slik sanden blåser avsted, men kvinnen skal ikke bli borte.

Det er syndere Jesus har kjær. Ja, sier han: ”Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne!” Det ble smått med steinkasting den gang. Og ingen av oss har noe å rose seg av. Hadde Jesus møtt kvinnen en vinterdag i Norge, ville han antagelig ha skrevet i snøen, for å være helt sikker på at anklagene skulle forsvinne.

Kristendommens hovedvers er jo: ”Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristis Jesus”. Dette sa Jesus til kvinnen: ”Heller ikke jeg fordømmer deg!” Og dette skrev han ikke i sanden. Dette måtte ikke bli borte. Derfor skrev han det med sitt eget blod, sitt eget dyrebare blod: ”Heller ikke jeg fordømmer deg - ingen fordømmelse i Kristus Jesus!”