Radioandakten i NRK fredag 12. juli
Det er sommer. På nytt er jeg ruset på virkeligheten.
Dager i Kragerø-skjærgården, der solen nesten alltid skinner.
Turstiene mine på Hardangervidda, terrenget jeg kjenner gjennom de fleste livets somre, men som byr meg flunkende nye og intense naturopplevelser i år også.
Sommeren er mest av alt barnas land. De har skjøte på sommeren, vi voksne har den bare til låns.
Jeg har noen gode, nære venner som er alvorlig syke denne sommeren. De har levd et liv, de har opplevd det hele:
Strevet, hverdagene, gleden knyttet til familieliv med oppvoksende barn.
Men de er ikke ordenlig gamle enda. Gode år så ut til å ligge å vente utover i 60- og 70- og 80-årene i livet deres. Men så kom sykdommen og forandret alt. Nå må de hver dag forholde seg både til livet og til døden. Det er noe nå i begge vektskålene.
Kan man glede seg over sommeren da, den som kanskje blir den siste? Skaper gjøkens enkle melodi fra telefonstolpen utenfor vinduet glede, eller vemod?
Mens sommeren skrider frem, og alt etter hvert står i full blomst, så kjenner de at egne krefter svinner. Smørblomstene i bordglasset på kjøkkenbordet forteller om en helt alminnelig norsk juli måned, men sykdommen under huden bærer bud om mørkere horisonter, og om krefter som bryter ned.
For glade sommerbarn er noe viktigere enn sommeren og gleden, og det er tilhørigheten og tryggheten. Den som mor og far kan gi, og som lyse sommerdager ikke kan gi. At noen kjenner meg, og holder av meg, og bryr seg om meg, er viktigere enn en varm årstid.
En sommer blir den siste for oss alle. Når den tid kommer, vil jeg lene meg med full kroppstyngde til ham som gir meg trygghet og tilhørighet både i liv og i død.
Vil du hans navn få visst,
han heter Jesus Krist,
den høvding for Guds hær,
i ham kun frelse er,
han marken skal beholde.
Vil du sende e-post til Karsten Isachsen, så kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon