Radioandakten i NRK onsdag 29. mai
Teksten er hentet fra Rom. 10, 10 – 17.
Må jeg bekjenne offentlig at jeg er en kristen. Dette er et spørsmål mange sliter med. Og det står jo i dagens tekstord: ”Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige for Gud, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst”. Kan jeg ha min gudstro for meg selv eller må jeg la andre få vite om min tro for at alt skal være rett.
La det være helt klart. Hvis det å bekjenne for andre oppleves som et krav som må oppfylles for å tro riktig og ha sitt forhold til Gud i orden, så mener jeg at en har misforstått denne teksten. Tro er en gave, og gudsforholdet og frelse er basert på det Jesus har gjort og ikke noe annet. Privat tro er tro god nok.
Men Paulus som skriver dagens andaktsord har fått tak i en sannhet som vi ofte glemmer. Det hjertet er fylt av flyter munnen over med. Vi kan ikke la være å preges av det vi tror på og har opplevd. I ord og ikke minst i handling og holdning vil mennesker bli klar over hva vi er opptatt av.
Det vi fyller vår bevissthet med, det gir vi også kraft og oppmerksomhet. Og det vil merkes enten vi vil eller ikke. Har vi et hjerteforhold til vår Herre, så vil våre liv og vår talemåte preges av det. Bare legg merke til hvor fort små barn preges av de som de omgås med i taleform og oppførsel.
Omgås vi Kristus, så vil vi også preges av Ham på samme måte som vi preges av og snakker om andre vi omgås. Den som er forelsket kan nok prøve å holde det skjult for omgivelsene en stund, men de fleste vil avsløre seg før eller siden.
En stormforelskelse kan ikke holdes privat dersom en omgås andre. Det er umulig. Noen vil skjønne at noe er på gang. Slik vil det være med troslivet.
I den grad det går opp for meg hvor uendelig stor Guds kjærlighet er til meg, og hvilket offer og lidelse denne kjærligheten har måttet tåle for min skyld, så må dette få et uttrykk i en eller annen form.
”Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt”, som det heter i en annen av denne ukes tekster. Og derfor blir ikke utfordringen denne dagen. Er jeg nødt til å fortelle noen hva jeg tror på. Men kanskje heller. Kan jeg la være å dele med andre det viktigste som gjelder for mitt liv.
Kan jeg unngå å la andre få del i den erfaringen av tro og tillit som jeg har fått som gave fra Gud? Jeg må ikke fortelle, jeg må ikke bekjenne, men kan jeg la være. Ikke minst når jeg ser hvor mange som sliter med håpløshet, ensomhet og fastløste bekymringer.
Er det ikke da et privilegium i ord eller handling få bekjenne at det finnes håp, det finnes en framtid, det finnes et himmelrike der det er rom nok for alle. Ondskapen, sviket og hatet får ikke siste ordet. Det får Gud. Han som er barmhjertig.
Vil du skrive e-post til Erling Tronvik, så kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon