Radioandakten i NRK tirsdag 28. mai
Teksten er hentet fra Jes. 43, 8 –13.
Er du redd for å miste troen på Gud? Bekymret for at du føler deg utenfor det kristne fellesskap? Slett ikke vil en del si. Det er uinteressant. Jeg har ikke behov for det der med Gud. Klarer meg godt uten. Vi får se hva livet viser dere videre. Kanskje dere får rett? Eller Gud!
De jeg særlig tenker på i dag, er de som har en gudstro, kanskje kontakt med en menighet, men som sliter med tanker og følelser om at en holder på å miste det som før har vært et fundament og en kilde til trygghet i livet.
Plutselig føles Gud så fjern, han som før var så nær. Bibelord eller andaktsbøker som før var til inspirasjon og glede og nytt håp, blir nå bare tomme ord eller kanskje bare dømmende og lite oppløftende ord. De gamle salmer og sanger gir ikke slik trygghet som før, og lovsangstoner synes falske og fremmede.
Og noen synes gudstjenester og møter blir mer pliktløp enn inspirasjon og fellesskap. Særlig i perioder der en har mange ting å stri med og livet gir en sterke motbakker føler mange at slike tanker kommer og går i bølger.
Og enda verre synes kontrasten dersom en har folk rundt seg som oser av pågangsmot og glede i både trosliv og hverdagsliv. Bibelen er full av eksempler på at mange føler livet tungt i perioder.
Saul måtte trøstes av David, Jesus kjente på forlattheten i Getsemane og vi har blant annet en mengde klagesalmer i Bibelen for å gi uttrykk for følelser som: ”min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg”, eller følelsen av at andre har det lettere enn en selv og at Gud er urettferdig eller ikke ser mine behov. Jeg tror ikke på enkle triks eller lettvinte løsninger, men våger meg frempå med noe som er viktig for meg.
” Jeg er Gud, og det er jeg fra evighet av. Ingen kan rive noe ut av min hånd; det jeg gjør kan ingen gjøre ugjort”.
Ingen kan rive noe ut av min hånd. Det er sterke ord i fra dagens tekst. Det er et kraftfullt løfte. Selv ikke mine depresjoner eller motløshet eller tungsinn eller håpløshet kan rive meg ut av hans hånd.
Selv ikke min ukonsentrerte bibellesning eller fravær av takk og lovsang kan rive meg ut av Hans hånd. Gud er heldigvis større enn våre følelser, våre tanker og opplevelser. Han er der. Alltid. For oss. Med sin frelse, med sin kjærlighet, med sine løfter.
De gjelder meg, enten jeg føler dem eller ikke. Jesus spurte aldri hva folk følte, men hva Han kunne gjøre for dem, være for dem. En kjent salmedikter har erfart noe av dette: Han ser hver en lengsel i sjelens grunn som etter det evige higer, han hører hvert sukk som i nattens stund fra dypet til himmelen stiger.
Han tenner sitt lys på den villsomme vei, hans stjerne for ånden opprinner, den stråler og vinker og stanser ei før hjertet sin Frelser finner.
”Jeg er Gud”, ”ingen kan rive noe ut av min hånd”. Der kan vi hvile, også i mørket og tristheten. Den som vil være hans tar han vare på.
Vil du skrive e-post til Erling Tronvik, så kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon