LYD OG VIDEO

Hør andakten 8/4

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Tidligere andakter

1. Joh. 5.1-12

Jeg hører med til dem som virkelig gleder meg over våren.
Når dagene blir lengre, potteplanetene i vinduene mine skyter friske skudd etter å ha sturt seg gjennom en norsk, mørk vinter, når krokusen titter fram i husveggen og naboen begynner å rufse i hekken rett over gata, da kjenner jeg at livskreftene sprenger seg på inni meg, også.

Det er på denne tiden av året jeg føler med hele meg at jeg og livet spiller på lag etter en lang vinter da jeg liksom levde litt på sida av meg selv og lot være å ta dagen i eie fordi jeg lengta så inderlig etter det neste steget – etter vår!

Det er flott at påsken og tida etterpå faller sammen med den kraftfulle norske våren, synes jeg. Påsken er ei livets høytid, og jeg tror jeg forstår oppstandelsesunderet bedre når bakteppet det hele skjer på, er snøsmelting og fuglesang.

CS Lewis forteller i sitt påskeevangelium – fortellingen ”Løven, heksa og klesskapet” – om landet Narnia der heksa Hvit regjerer med hard hånd og det er evig vinter, men der det fortelles blant dyrene om at løven Aslan skal komme tilbake og gjøre det som må til for at vinteren skal bli borte.

En dag hører de barna som er historiens hovedpersoner, en underlig lyd. Det klukker … og først er lyden fremmed.
Smått om senn går det opp for en av dem at snøen har begynt å smelte. Aslan er her!

Det de har ventet på, er i ferd med å skje…
Da Aslan dør, forstår alle - også den heksa som har fått vinteren til å vare og vare - at det de hører ikke bare er et vinterlig tøvær, men selve våren. Det er livskreftene som vender tilbake…

Heksa mister makt og fortviler. Snart blomstrer det rundt dem, og når Aslan rister dødskreftene av seg, skjer det samtidlig som våren går over i sommer…
Det blomstrer på slettene, og barna kan vrenge av seg vinterklærne før de trår dansen med dyr og trær.

Med denne historien, og med min egen opplevelse av våren, i bakhodet, blir det lettere for meg å forstå hva jeg tror Johannes vil uttrykke i vår tekst denne morgenen:

”Gud har gitt oss evig liv, og dette livet er i hans Sønn.
Den som har Sønnen, eier livet, men den som ikke har Sønnen, eier ikke livet”, skriver Johannes.

Å eie livet, er et underlig uttrykk.
Men det er altså det som skjer med noen av oss hver vår.
Plutselig kjenner vi at vi eier livet – og at vi lever på ordentlig.

Jeg tror det er noe sånt Johannes vil si:
Hvis du og jeg vil eie livet – da må vi sørge for at vi lever sammen med med Jesus, for det er hos ham det virkelige livet finnes.

At det er sånn, står for meg i en forunderlig kontrast til det jeg tenkte om kristenlivet da jeg var femten og lurte på om jeg skulle våge å bli bedre kjent med Jesus. Å være kristen, stod for meg som noe fryktelig kjedelig… Jeg var redd for at jeg skulle miste livet hvis jeg inviterte Jesus inn i det.

Jeg skjønte ikke at å la det være, ville være som å stenge livskreftene og våren ute. Livet med Jesus er som en god vår, men uten… da tror jeg bladene faller ett etter ett og høsten kommer sigende…

Vil du skrive e-post til Tonje Haugeto Stang, kan du gjøre det her.