Radioandakten i NRK fredag 22. mars
Teksten er hentet fra Åpenbaringen 22, 17.
I disse dager risler og renner det i hele kongeriket. Fra iskanter og snøflekker, fra åser og fjellsider strømmer vann bokstavelig talt i overflod. Med skam å si skjønner vi vel ikke alltid hvilken gudegave det er som sildrer omkring oss.
For min del måtte jeg til Middelhavsområdet for å fatte hvor hjelpeløs jeg er uten vann. Jeg var på en studietur til Hellas. I veldige utgravningsområder på Akropolis, i gamle Korint, i Delfi, traska vi omkring i stekende sol og 40 graders varme. Vi var blitt formant til å ta med vann på flaske. Og snart skjønte jeg hvorfor.
Jeg var nemlig ikke så nøye på det, syntes ikke jeg var tørst og drakk ikke noe, inntil jeg begynt å føle meg svimmel. Heldigvis merka jeg i tide at noe var gæernt, og nevnte det for sidemannen, som ba meg drikke, og det fort.
Det var det som skulle til. Noen slurker vann, og etter få minutter var jeg ok igjen. Så uunnværlig er altså vann for menneskekroppen.
Andre steder i verden er de smertelig klar over det bestandig. Så smertelig at det går på livet løs, for eksempel i Afghanistan, i Sahel-området i Afrika, i alle krigssoner i verden. Mens vi sløser med Guds gaver.
På denne FNs intemasjonale dag for vann tenker jeg på at jeg vil takke Gud oftere for at jeg får bo i et land der vann flyter rikelig.
I andaktsordet vårt denne dagen blir jeg minna om noe av alt det jeg har å takke for i s'åmote. I Salme 65 lyder det: Du har gjestet jorden og gitt den regn, du har gjort den overdådig rik. Guds bekk er full av vann; du sørger for at kornet vokser.
Slik legger du alt til rette: du vanner furene, jevner plogveltene og bløter opp jorden med regn; du signer det som gror på den. Du kroner året med gode gaver.
Og samtidig tenkerjeg på ordene i Bibelen om at Gud kalles Livets Kilde og at Jesus vil gi oss levende vann.
Det må bety at Herren sier noe sånt som at like viktig som vann er for kroppen min, like viktig er Han for sjelen min.
Og nå vet jeg at jeg aldri mer vil vandre omkring og la kroppen min tørke ut, som den gangen mellom søyler og steinblokker i Hellas.
Like klart er det at jeg heller ikke vil gå gjennom livet og la sjelen min tørke ut av mangel på det Herren vil tilføre meg. Og jeg takker Gud for det han selv melder oss i Bibelens siste kapittel: Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann for intet.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon