LYD OG VIDEO

Hør andakten 7/3

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Tidligere andakter

Det er så godt å få bekreftelse på seg selv. På den jeg er. At jeg er allright. Likt. Satt pris på. Elsket. Jeg trenger å bli sett. Jeg visner hvis ikke noen ser meg, rører ved med og hører meg.

Jeg trenger den tilhørigheten det ligger i å bli bekreftet. For i mitt liv hører disse to sammen. Bekreftelse og tilhørighet. Idet noen ser min veg, så hører jeg til.

I et fellesskap, en familie, et ekteskap, et vennskap - i meg selv. For det er jo det bekreftelse er: å falle litt på plass i seg selv. I det øyeblikket noen bekrefter meg trenger jeg ikke lenger føle meg misforstått.

Det er ingenting som er så deilig som å bli bekreftet. Det er som å bli tatt imot. Gitt en myk landing inn i noens armer. Høre til.

Jesus bekreftet mennesker hele tide.
Som om han så dette livsnødvendige.
Som om han forstod at det vi trengte mest av alt var tilflukt.

For tilhørighet gir grunnmur til livet.
Tilhørighet gir stabilitet.

Og den tilhørigheten du har til Gud Vår Far som hans barn og øyensten, kan ingen ta ifra deg.

Jesus er så ufattelig god til å annerkjenne følelser. Vi blir tatt på alvor der vi er i livet.

I Johannesevangeliet kap. 4 kan du lese om en kvinne som går til brønnen for å hente vann. Plutselig stod det en mann der og fortalte henne om livet hennes. Han fordømte henne ikke.

Han bare rett og slett møtte henne. Som et helt, verdig og betydningsfullt menneske. Da Jesus møtte kvinnen ved Sykars brønn så gjorde han det til tross for at hun var kvinne. Han snakket med henne til tross for at det i følge datidens regler var uhørt at han som jøde henvendte seg til henne, en samaritansk kvinne.

Han visste hvem hun var. Han så hele hennes liv.

”Han har sagt meg alt det jeg har gjort”, fortalte hun senere til folk i byen. Han hadde også sagt at han hadde vann som gav evig liv.

Og at den som tar imot dette vannet aldri mer skulle tørste.
Men hun satt fra seg krukka si og løp for å fortelle at ”Han har sagt meg alt jeg har gjort.”

Og flere kom til for å høre Jesus tale til dem.
De bad ham om å bli. Og han ble der hos dem i to dager. Og de fikk se og høre ham og kom til tro på ham.
Og fikk del i tilhørigheten.

Slik vi får det. Vi sier det i dåpen. Vi lar hånden gli over panne og bryst og sier ordene: ”Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn. Til et vitnesbyrd på at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på han.”

Så renner vannet over barnets hode. Levende vann.

Og jeg er sikker på at han visste at hun ikke kunne være stille om dette. Hun måtte ut å fortelle. Han sendte en kvinne ut for å fortelle. Han satte henne fri.
Han gav henne frihet til å fortelle.

Kvinnen ved Sykars brønn møtte en som så henne. Hun forstod det. Hun kjente det – helt sikkert. Og han visste det – helt sikkert – at hun ville gå videre med budskapet om en mann som fortalte henne hvem hun var.

Vil du skrive e-post til Hanne Elstrøm Kjær, kan du gjøre det her.