LYD OG VIDEO

Hør andakten 21/2

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Tidligere andakter

Da jeg var ung, leste jeg en gang en bok hvor en gammel mann fortalte historien om Lort-Anders. Jeg har teksten enda, og den lyder slik:

”Han het Anders, men han ble alltid kalt Lort-Anders. En ynkelig liten fyr med fyrstikkbein og armer så tynne som stilker. Bare øynene var vakre, store sørgmodige.

Det var det leie med vesle Anders at det alltid fulgte en sånn fordervelig lukt med ham. Det var en motbydelig, rotten stank av munnen, av klærne, av hele gutten. Vi barn forstod jo ikke at han var syk, syk til døden.

Foreldrene hans forsto det heller ikke. De fattige småkårsmenneskene med en stor barneflokk og lite husrom. De skjønte seg ikke på å stelle med en sånn liten stakkar og lindre skammen og lidelsene hans. Derfor ble lille Anders gående der gusten og blek, med den vonde stanken rundt seg som en giftsky.

Dagen kom da han skulle begynne på skolen. Det ble å tømme lidelsesbegeret til bunns.

Hver dag var et Golgata. Han var alltid alene, stakk seg vekk i en avsides krok av skoleplassen, som et skadeskutt dyr som forsøker å komme vekk fra forfølgerne sine. Men det fikk han ikke lov til.

Barn er hjerteløse når de snur den siden til, og her var en som ikke kunne forsvare seg. Gud hjelpe oss så sant vi var med på det alle sammen. Vi slo ring rundt ham. Det var ikke mulig for det lille offeret å komme seg unna, og vi skrålte og sang og slo takten til:

Får vi lort, lort, lort
Får vi and, and, and
Får vi ders, ders, ders
Får vi Lort-Anders.

Han sa ingenting, han gråt ikke en gang. Han bare gikk inn under lidelsen, tålmodig som et lam som blir ført til slakterbenken. De tynne pipestilkarmene hang der så hjelpeløse, de store, triste øynene bare så, så…

Når vi ble trøtte av denne leken, sprang vi videre til andre og nye jaktmarker.
Han stod alene igjen.

Jeg har blitt en gammel mann nå. Men i lange, våkne netter ser jeg ham stå der, godt bortgjemt i kroken sin, med det gustne, gule ansiktet og de gudsjammerlig tynne armene og de store, sørgmodige øynene.

En dag møtte han ikke på skolen. Noen dager senere fikk vi vite at han var død. Hele klassen, med lærerinnen i spissen, var med i begravelsen. Tafatte og brydde sto vi der rundt den lille, hvite kisten.
En av klassekameratene måtte legge på en krans, hadde lærerinnen sagt. Hun ga oppdraget til meg. Det var som om blomstene brant i fingrene, og det var bare med den største nød jeg klarte å presse fram de få takkeordene lærerinnen hadde lagt meg i munnen.

Vesle Anders, tilgi plageåndene dine!
Vi visste ikke hva vi gjorde. I våkne netter ligger gamle menn og vrir hendene sine i pine og får ikke søvn på sine øyne.

Også i dag er mobbing fortsatt et stort problem på arbeidsplasser og ikke minst i skolen.
Mobbing er ikke noe vi skal lære oss å leve med. Ingen skal mobbes, og ingen skal mobbe!

Paulus skriver i Romerbrevet:
Hvorfor forakter du din bror. Vi som er sterke har plikt til å bære svakhetene til dem som er svake. Vær ømhjertet med hverandre.

Dette er budskapet i denne morgentimen. Vi skal elske hverandre, slik Jesus har elsket oss.

Vil du sende e-post til Karsten Isachsen, så kan du gjøre det her.