LYD OG VIDEO

Hør andakten 10/1

Hjelp | Mer lyd og video

Teksten er hentet fra Rom. 12, 1-3

Jeg har hørt om en bygd der de hadde fått ny prest. Han ble etter hvert kjent i bygda, men samarbeidet fungerte bare sånn passelig. En trofast menighetskone ble spurt om hva hun tenkte om den nye presten, og hennes svar er utrolig bra. Hun sa; Joda, han kan mye, har mye vett.

Men han mangler det lille vettet som skal styre det store vettet. Det lille vettet som skal styre det store vettet. Sunn fornuft, kanskje. Eller alminnelig høflighet?

En av de tingene som har fascinert meg med fortellingen om de tre vise menn er det faktum at de var tre. De var sammen, de delte det de kunne og de la i vei ut i det uvisse sammen. Jeg har en ide om at de kunne forskjellige ting.

Kanskje én kjente stjernehimmelen, én geografien og én kunne de andres språk og historie. Til sammen kunne de nok til å legge ut på leit etter den sannhet de trodde lå der lyset hørte hjemme. Til sammen.

De var tre, de hadde ikke råd til å konkurrere, de var avhengige av hverandre og måtte se verdien av det de andre kunne. For dem hadde det ikke noe for seg å sette den enes kunnskap eller tro over noen av de andres.

Kanskje de så og forsto forskjellige ting når den store stjernen viste seg. Men de trengte hverandre for å finne veien dit de alle ville.

Jeg veit at samarbeid er rett og godt. Og at det er viktig at vi deler det vi har. Men vi klarer det ikke alltid. Samarbeid krever tillit, og skal vi dele må vi vite at det vi legger inn i fellesskapet blir tatt godt vare på.

Hvis jeg skal dele min tro med noen må jeg vite at dem som hører på faktisk vil høre på. For min tro er min tro, og når jeg forteller om den, forteller jeg også om det som er hellig for meg, om det jeg ikke har råd til å miste.

Og ofte forteller jeg om min tro fordi jeg har lyst til å høre om andres tro. Høre om hva Gud betyr i deres liv. Høre hva slags ord de bruker for å fortelle om seg og Gud, om seg og sin tro. For det veit jeg at jeg kan lære av.

Sammen kan vi som deler forstå enda litt mer om Gud. Kanskje ordene våre er helt forskjellige, fordi livene våre og erfaringene er det. Men Gud veit om alt sammen, og jeg lærer mer om Gud av å få dele.

Men ofte er dette skjørt, for det er så lett å sammenligne. –tenke at det den andre sier om Gud er så mye lurere….så mye riktigere. Gud blir sikkert mye mer glad for å høre den andre fortellingen om tro, enn han gjør for å høre min fortelling.

Det er lett å tenke at de andre tror mer ordentlig enn det jeg gjør. Men sånn er det ikke. Vi hører sammen i Gud skaperverk. Vi er faktisk avhengig av å kunne dele i tillit og i kjærlighet. Kanskje det er dette lille vettet som skal til. At vi i kjærlighet tiltror både oss selv og de andre Guds vilje og Guds kjærlighet.

Til menigheten i Roma skriver Paulus; I kraft av den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Gjør deg ikke større tanker enn du bør, men bruk din forstand og vær sindig! Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham.

For det er sånn det er; Gud har gitt oss den tro vi har, og Gud har skapt oss forskjellige. Hvis vi klarer å dele er det vår styrke som mennesker på jorden.