LYD OG VIDEO

Hør andakten 4/1

Hjelp | Mer lyd og video

Tekst: 1. Kor. 7,29-32

Noen hver har vel, eller har hatt, denne følelsen av krise. Livet slik vi kjenner det er blitt smadret av store eller små konflikter. Både terroranslag og familiekriser, sykdom og sorg får livet og hverdagen ut av balanse. Spesielt hvis vi tenker på terror-høsten som ligger bak oss, får mange av oss en følelse av at noe er over, at noe har tatt slutt. Vi er blitt engstelige, mistroiske.

Fremmedfrykten vi skrøt av at vi ikke hadde, ble forferdelig og ubehagelig aktuell.

Etter ordlyden i dagens andaktsord å dømme, virker det som Paulus, som vel må betraktes som verdens mest berømte brevskriver, forbereder seg på en gedigen krisetid. Alt blir snudd på hodet. Ingenting er som det engang var. I 1. Korinterbrev skriver han bl.a.: "Det er kort tid igjen." Ganske pessimistisk spør du meg. "Krisemaksimering" kalles det for tiden.

Kanskje er det flere enn jeg egentlig trodde som tenker som Paulus: "Det er kort tid igjen" – selv om vi kanskje ikke bruker akkurat disse ordene. Jeg tror jeg må lese hele teksten for denne fredagen; den virker både dyster og merkelig:

"Det er kort tid igjen. Fra nå av skal de som har kone, være som om de ingen hadde, de gråtende som om de ikke gråt, de glade som om de ikke gledet seg, de som kjøper noe, som om de ikke eide det, og de som bruker verdens goder, som om de ikke brukte dem. For denne verden, slik den nå er, går under."

Det virker som om han anbefaler den totale apati, et bevisst sløvsinn som lar alt seile sin egen sjø. Men med fare for å ta feil, virker det som om dette er et stykke poesi hvor vi skal lese ånden og kanskje ikke bokstaven: de gråtende skal ikke gråte, de glade skal ikke gledet seg, de som kjøper noe, skal te seg som om de ikke eide det. Dette er ikke påbud, men kanskje en poetisk beskrivelse av en tilstand. Dette smaker av intens krise – eller av intens forventning!

Det er noe her som sier at i kristentroen er det alltid håp selv når livet smuldrer rundt meg og jeg blir overveldet av tap og sorg og nederlag og krise. Selv når livet går i fillebiter finnes det et nådens og kjærlighetens håp.

For til slutt skriver apostelen: "Jeg vil at dere skal være fri for bekymringer." Du kan tolke det som livsflukt, men jeg opplever det som det motsatte: Når alt raser rundt oss, behøver vi likevel ikke være bekymret.

For Guds kjærlighet får alltid det siste ordet. Her er det ikke snakk om å gi opp. Her er det snakk om å få nåde til å se lenger enn nesa rekker.

Her er det snakk om å se Guds nærhet midt i en kaotisk og truende og usikker tilværelse.