Julaften morgen. Den dagen da alt burde vært ferdig. Gaver, mat, ikke minst huset og julepynten – alt burde vært i orden. Mange har kanskje den gode følelsen av at alt er ferdig, men ennå flere tror jeg våkner med en slags paniske følelse av et kaos i hodet.
Så var det alt det vi ikke rakk i år heller. Eller kanskje var det ikke noe å rekke, ingen som venter noe, ingen som venter i det hele tatt.
Kanskje blir heller ikke denne julen som forventet, en jul uten forventninger.
Den første julen var nok slik. Uten forventninger, for hva var det vel å vente på? Maria burde vel være full av forventning, hun som skulle bli mor, men sant å si, situasjonen var ganske kaotisk: Alt hun hadde opplevd allerede, med engelen som fortalte at hun var utvalgt til å føde Guds sønn, og nå når fødselen straks var der, gikk hun på veg mot Betlehem, langt hjemmefra. Sammen med Josef skulle hun telles og måtte gå til byen hvor Davids slekt hørte hjemme, for det var fra han hun stammet.
Derfor kunne det hele komme til å ende i en katastrofe, hun måtte føde uten verken seng eller tak over hodet. Som andre unge, gravide kvinner, fordrevet fra sine hjem, hadde Maria knapt noen forventninger til at barnet hennes skulle bli født.
Hvordan var forventningen hos hyrdene vi synger så vakre julesanger om? Neppe på topp den heller. Det er nemlig ikke særlig lukrativt å være hyrde, ikke i vår tid og heller ikke da Jesus ble født. Fattig, slitsomt, farlig – det er hyrdeyrket.
Og de tre vise menn, de gikk jo faktisk feil, de gikk til Herodes palass og lette etter kongesønnen. De kunne jo ha spolert det hele. Ja, det var i grunnen akkurat hva de gjorde, for på grunn av den tabben ble Herodes rasende og redd for rivaliserende prinsebarn.
Så ga han like godt ordre om å drepe alle guttebarn i Betlehem og omegn. Da gikk profetordet i oppfyllelse, det som sier: ”Rop ble hørt i Rama, gråt og høylytt klage.” Og derfra har vi fått ordet ”Ramaskrik”.
Nå var det ikke meningen å ødelegge julestemningen sånn på morgenkvisten, kanskje tvert imot. For verden er ikke perfekt. Ja, selv i våre lykkeligste øyeblikk er det noen andre som kjemper for livet. Derfor er det godt å vite at julens dypeste budskap ikke handler om lykke eller vellykkethet. Den handler ikke om hvor vi er i verden eller livet, men den handler om Guds hellige nærvær i en verden som lengter etter helhet og hellighet.
”Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss” sier Johannes evangeliet. En vanskelig, men likevel enkel setning. Gud ble menneske og tok bolig iblant oss. Vi kan aldri forstå det, men vi kan tro det. Gud møter oss i våre liv, der vi er, uansett situasjon.
Så blir den store julegaven ikke det vi har funnet på eller kanskje forsømt oss på, men det blir Guds gave til oss: ”Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg.”
God julaften!
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon