LYD OG VIDEO

Hør andakten 14/12

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Tidligere andakter

Tidligere i høst var jeg i Guatemala – ett av verdens fattigste land. Der møtte jeg barn og voksne som sultet, barn som var underernærte, mennesker som har levd med fattigdom og krenkelser i årevis. Mange av dem bærer på savn etter slektninger og venner som er drept.

Jeg gråt mye på denne turen. Tårene rant av fortvilelse. Men jeg takket og bad like mye. Det ble viktig for meg å rope til Gud i fortvilelsen, søke hjelp og trøst i smerten og protestere mot det jeg så.

Dagene i Guatemala lærte meg mer om håpet enn det jeg noen gang tidligere har gjort – håpet om at rettferdigheten skal seire, håpet om at solidaritet og endring er mulig, håpet og troen på at Gud alltid er til stede i alle menneskers liv.

Håpet har kraft i seg, en kraft som gir livsmot. Uten håpet dør vi. Av og til kjennes vel håpløsheten overveldende for noen og enhver. Små og store ting kan ta fra oss livsgnist og energi. Og av og til kan mørket og fortvilelsen bli så stor at døden kjennes som en befrielse. Noen opplever livet sitt slik og noen makter ikke livets ensomhet og mørke. Da kan det være en trøst å kjenne på Guds kjærlighet som omfavner oss i liv og død og som varer til evig tid.

Det samme håpet kan vi få hvile i nå i adventtiden. Vi venter og forbereder oss og vi skal ta imot barnet i krybben som kommer til alle fattige, undertrykte, ensomme og redde.

Vi skal ta imot barnet i krybben som kommer til alle av oss, møter og ser våre lengsler og våre sorger, våre seire og våre nederlag.

Han deler sitt liv med alle mennesker – og han kommer til oss med sin kjærlighet og sitt håp. Det er ikke til å forstå eller til å forklare. Likevel våger jeg å tro på denne kjærligheten fra Gud.
Jeg hviler i ordet fra Hebreerbrevet som lyder slik:

”Dette håpet er et trygt og fast anker for vår sjel. Det når gjennom forhenget inn i helligdommen, dit Jesus gikk inn og åpnet veien for oss, han som er blitt øversteprest til evig tid.”

Og jeg er sikker på at alle de som har stridt mest, levd i fattigdom og krenkelse, alle som har opplevd fortvilelse og undertrykkelse blir tatt være på av Han som elsker oss. Og inntil da må vi kjempe Guds kamp for en rettferdig verden.