LYD OG VIDEO

Hør andakten 4/12

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Tidligere andakter

Teksten er hentet fra Salme 24, 7-10

Bli med meg i fantasien. 1968 år tilbake i tiden.
Vi befinner oss i en liten landsby sør i Italia. Tidlig en fredags morgen - på vårparten. Det eneste liv som sees, er kvinnene på vei til vannposten.

Langsomt brytes stillheten. Lyden av galopperende hestehover opp av stillheten. Om ikke lenge kommer rytteren inn på torget. Svinger hesten til side og roper et eneste ord av alle lungers kraft, gir hesten et trykk med beina løsner tøylene og galopperer videre!

Ordet snur opp ned på den søvndrukne landsbyen.
Mennesker farer ut og inn av hus, det er som om de har fått ”støv på hjernen”. Det ryddes, vaskes, pyntes. Om ikke lenge er en hverdagsgrå landsby forvandlet til et feststed og befolkningen står festkledd innenfor velkomstportalen som er reist ved innkjøringen til byen og torget.

Hva var dette for et ord? Med en slik virkning? ADVENTUS! - han kommer! Og når dette ordet ble ropt, da visste alle romere - nå kommer keiseren!

Frekt var det! - ikke så lite provoserende også - skulle jeg tro, ja nesten som en majestetsfornærmelse, når de kristne etter hvert begynte å kalle forberedelsestiden til feiringen av Jesu fødsel for ADVENT.

Modige var de også. Tenk hva de risikerte av forfølgelser?
Og allikevel fikk de fortalt hvem Jesus var for dem.
Mange hundre år før Keisertiden i Rom, sang Kong David om den Gud som skulle komme til oss og hør hva han sier i Salme 24:

”Løft hodene, dere porter, ja, løft dere eldgamle dører, så ærens konge kan dra inn!” ”Hvem er denne ærens Konge?” ”Det er Herren, den veldige helt, Herren, den sterke i strid.”
”Løft hodene, dere porter, ja, løft dere eldgamle dører, så ærens konge kan dra inn!” ”Hvem er denne ærens konge?” ”Det er Herren, allhærs Gud. Han er Ærens konge.”

Adventus - advent.
Men tilbake til år 33!

Samme fredagsmorgen som Keiserens rytter roper ut sitt adventus i landsbyen i Sør-Italia, føres en fange frem for Keiserens representant i Jerusalem. Landshøvdingen Pilatus får overlevert anklagen: Han kaller seg konge, Messias!
Noe ved fangen gjør mannen med keisermakten forvirret.

Pilatus vil helst sette mannen fri. Ønsker ikke å ta stilling til ham. Ideen er god - la folket velge mellom Jesus og Barrabas. De kan vel ikke ønske morderen fri?
Så ble Pilatus fanget i sin egen felle. Han måtte ta stilling til mannen. Og liksomkongen - til døden samtidig som han trodde han kunne vaske seg ren ved å toe sine hender.

Pilatus - med keiserens makt i sine hender ble den egentlige fange, mens Jesus var fri selv i fanget tilstand.
Vårt møte med denne kongen ligner Pilatus’ møte med ham. Hver gang vi ikke ønsker å ta stilling til ham, henviser vi Kristusproblematikken til folkeoponionen - Inntil noe gjør at han står der foran meg igjen og påstår: Jeg er Konge! Vil du ta imot meg som den jeg er?

Og så kommer han til deg med det han har for oss!
Med en kongsmakt utformet som nestekjærlighet.
Og en kongelig folkegave til oss som bærer med seg tilgivelse i livet og håp for fremtiden!
Ja, det stemmer - nå er det advent! Han kommer!