De bortførte barna

Så langt har Hamas sluppet fire av over 200 gisler fri. Ingen av dem er barn.

Grytidlig lørdag 7. oktober sover fire barn tilsynelatende trygt i sengene sine. En søster og en bror i landsbyen, Nir Oz. To søstre noen kilometer lenger nord.

Solen har så vidt stått opp. Det er bare noen få skyer på himmelen. 

«Hvor er barna mine?», er det første Hadas tenker.

Sønnen Erez på 12 og datteren Sahar på 16 har overnattet hos pappaen sin denne helgen. Foreldrene er skilt, men bor i samme kibbutz , eller landsby.

Mamma Hadas sender pappaen en melding. Han svarer at han og barna har rømt gjennom et vindu, og at de gjemmer seg bak en busk.

Foreldrene sender paniske meldinger til hverandre mens de gjemmer seg på hver sin kant.

Hadas ser fortvilet ut i lufta når hun forteller om meldingene som ble sendt mellom familiemedlemmene. I den siste meldingen hun fikk fra sønnen på 12 år, ba han om at hun måtte gjemme seg og gjentok at hun måtte være stille.

– Han bekymret seg for meg!

Sønnen Erez har brune øyne, mørkt hår og mellomrom mellom de to fortenna.

Stemmen brister når hun forteller hva hun svarte:

«Jeg elsker dere alle. Dere er livet mitt. Jeg håper vi overlever dette.»

Etter det hørte hun ingenting. Hadas hadde selv søkt tilflukt i familiens bomberom. Det er vanlig for israelske hjem å ha tilgang til slike rom.

Hun hørte Hamas-krigerne. De brøt seg inn i hjemmet hennes, og romsterte rundt.

– Jeg trodde ikke jeg skulle overleve.

Utenfor Tel Aviv våkner en annen mamma, Mayaan, av nyheten om voldsomme angrep.

Døtrene Ela (8) og Dafna (15) skulle egentlig vært hos henne denne helgen. Men hun og eksmannen byttet helg, fordi det skulle være fest hos pappaen, i landsbyen Nahal Oz.

Mayaan sjekker mobilen til en flom av meldinger om Hamas-angrep i Nahal Oz.

Hun ringer eksmannen. Hun ringer døtrene. Hun får ingen svar.

Landsbyen ligger like ved det høye grensegjerdet som skiller Gaza og Israel. Nærmeste nabo bor 600 meter unna – inne i Gaza.

Da Hamas gikk til angrep på den lille landsbyen, filmet de flere av overfallene direkte på sosiale medier.

I en video ser vi to Hamas-krigere veive med våpen og snakke høyt, mens de filmer Dafna, Ela og pappaen Noam. Han er skutt i beinet, men holder seg helt rolig.

Dafna og Ela er begge i pysjen. Dafna gråter og ser livredd ut. Ela sitter på fanget til bonusmammaen. Hun ser forsteinet ut og har pysjbuksen hengende rundt knærne. Det er blod på gulvet i den lyse gangen.

Videoen er angivelig 35 minutter lang. NRK har sett en del av den. Gisseltakerne brukte Dafnas telefon og sendte live fra hennes Facebook. Underveis strømmet reaksjoner fra sjokkerte venner inn.

Lørdag 7. oktober ble starten på et mareritt for de to familiene.

Etter åtte timer med tviholding i dørhåndtaket og med dødsangst, ble Hadas hentet ut av bomberommet i Nir Oz av israelske soldater. Hun ble tatt med til et senter for flyktninger. Hun lette, men fant ikke barna der.

Noen timer senere så hun en video på TikTok, lagt ut av Hamas. Videoen viser en Hamas-kriger som løfter sønnen Erez bortover en vei.

Hun håper barna og eksmannen holdes sammen inne i Gaza.

– Pappaen deres er en sterk mann, en god far, jeg håper han fortsatt er sammen med dem, at han kan gi dem kraft til å overleve dette.

Over hele Israel sitter fortvilede familier og venter på livstegn. Inne i Gaza holdes over 200 gisler, ifølge israelske myndigheter.

Minst 30 av dem er barn og ungdommer.

Gislene ble tatt som en del av det største angrepet mot Israel på 50 år.

Så langt er fire sluppet fri.

En av dem er Yocheved Lifschitz. 85-åringen sier hun ble holdt i en av Gazas mange tunneler.

Hun beskriver tunnelnettverket som et spindelvev under bakken. Over bakken bomber Israel ustanselig. Det er farlig for både palestinere og gisler.

– Det var et helvete, sa en tydelig preget Lifschitz, da hun slapp fri tirsdag denne uka.

At noen slipper ut, gir håp til de mange familiene som venter på livstegn.

En av grunnene til at Hamas slipper fri enkelte gisler kan være for å utsette Israels bakkeinvasjon, mener analytikere. Hamas har sagt målet med gislene er fangeutveksling med Israel. I 2011 byttet Hamas én israelsk soldat mot over 1000 palestinske fanger.

Men denne gangen er det kanskje annerledes. Israels hær er ydmyket av det overraskende angrepet, og sier de vil utslette Hamas. Ikke forhandle med dem.

Natt til torsdag 26. oktober melder den israelske hæren at de har sendt stridsvogner inn på Gazastripen.

Video delt av det israelske forsvaret viser eksplosjoner, og kolonner med militære kjøretøy på vei mot Gaza. De sier operasjonen er en forberedelse på en ventet bakkeinvasjon.

Mayaan vil ikke snakke om politikk. Hun vil snakke om døtrene sine.

Dagen før angrepene kom Dafna (15) og lillesøsteren Ela (8) hjem fra Tyrkia etter sin første tur til utlandet med pappen sin. Mammaen jobber på flyplassen, og møtte dem kort samme kveld. Jentene ga mammaen en klem og sa de gledet seg til å fortelle om ferien neste dag.

De rakk bare å sove en natt i egen seng før livet ble snudd på hodet.

Dafna beskrives som varm og morsom. Hun er bare 15 år, men jobber fast i barnehage. Hun elsker det. Og barna elsker henne, forteller Mayaan.

Dafna elsker også TikTok.

– Hun er usikker på om hun vil bli lærer eller TikTok-stjerne.

Yngstedatteren har alltid en grimase og en spøk på lur: Det finnes knapt bilder av henne der hun ikke gjør seg til, forteller Mayaan.

Hun blir kalt Elonet, som betyr «lille Ela» på hebraisk.

Moren har tatt på seg eldstedatterens batikk-kjole når hun blir intervjuet av NRK. Det er som om hun har på seg datteren, forklarer hun. Kjolen gir henne styrke.

De første timene etter angrepene flommet sosiale medier over av videoer av ofre og gisler.

Onkelen til Dafna og Ela er den første som ser bildet fra Hamas. 15 år gamle Dafna sitter på en hvit og rosablomstrete sofa.

– Vi måtte først finne ut om bildet var manipulert. Men det var ekte, sier onkelen til NRK.

Han ringte søsteren med den verste beskjeden han noen gang har gitt: Døtrene dine er tatt som gisler i Gaza.

Moren trodde det ikke først.

Så fikk hun et nytt bilde av de to jentene. De var ikke lenger kledd i pyjamas.

Mens familiene til gislene venter på svar, faller bombene ustanselig over Gaza.

Siden 7. oktober er minst 7028 mennesker drept av israelske luftangrep, minst 2913 av dem er barn, ifølge Hamas-kontrollerte palestinske helsemyndigheter.

Ingen er trygge der inne.

Mens dagene går, bruker familiene i Israel all sin tid på å gi intervjuer, dele bilder og fortelle om gislene. De vil legge press på israelske myndigheter for å få dem hjem.

– Jeg er sikker på at gutten min får Hamas til å le.

Hadas smiler når hun snakker om sønnen Erez.

Han er søt, smart og morsom, sier hun. Han beskrives som en aktiv gutt som liker å ri, sykle og spille fotball, og henge med storesøsteren Sahar.

Samtidig forteller hun at sønnen har mye frykt i seg. Landsbyen deres er mindre enn tre kilometer unna grensegjerdet mot Gaza, og har vært et mål for angrep tidligere. Flyalarmene går jevnlig.

Hun forteller at hun hver kveld må holde sønnen tett inntil seg for at han skal få sove:

– Jeg vet ikke hvem som holder ham nå.

Kanskje holdes han sammen med storesøsteren, Sahar på 16 år. Mammaen vet lite om hva som har skjedd med henne. Men hun er trolig tatt som gissel av Hamas sammen med broren. Det finnes ingen bilder.

Dette er den siste meldingen hun fikk fra datteren da hun gjemte seg for Hamas-krigerne:

– Mamma, de er her nå.

– Mamma, mamma, mamma.

Hadas lukker øynene og holder hendene til hjertet når hun beskriver datteren. 

– Hun er en engel.

Sahar hjelper alltid til og har et godt hjerte, forteller hun. Men hun er også som 16 år gamle jenter flest, opptatt av sminke og fine klær.

Landsbyen de bodde i, er ikke til å kjenne igjen. Hadas kaller den en grønn oase med palmer og gressplener, små lysegule murhus omgitt av jorder.

Nir Oz er en kibbutz opprettet på 1950-tallet. Opprinnelig et jødisk samfunn knyttet til jordbruk, som med årene har fått flere bein å stå på. Det bodde bare 400 mennesker her. Nå er 20 drept og 80 gisler i Gaza, sier Hadas.

Googler du Nir Oz ser du ødeleggelsene veldig tydelig.

– Er du der nå?

Hun ler tørt.

– Det stedet eksisterer ikke lenger.

Familienes eneste ønske er at barna deres skal kommer tilbake.

– Hvordan tror du gislenes situasjon blir påvirket av at de nå planlegger en bakkeinvasjon?

– Jeg vet ikke. Jeg ser ikke på nyheter. Jeg klarer ikke å håndtere de, sier Hadas.

Hun har ingen tårer igjen, forteller hun. Hadas prøver å gjøre ting hele tiden for å få tiden til å gå. Jobbe, jobbe, jobbe. Snakke, gjøre intervjuer, sende bilder.

– Bare på natta, når jeg legger hodet på senga klokka 5 om morgenen, da kan jeg gråte og gråte. Og be og be.

For jeg tror Gud har glemt oss.