På hver sin side av grensen

Orits historie

Orit Meir er hjemme i leiligheten sin like utenfor Tel Aviv. Det er fredag kveld og hun ser sin 21-årige sønn gjøre seg klar for fest.

Almog Meir Jan skal ut og feire. Han har nettopp fått ny jobb, skal starte der om to dager og gleder seg. Han tar på seg en hvit t-skjorte og et halskjede han fikk av den siste kjæresten sin. Han er opprømt og glad.

Moren spør ham hvor festen er. Han svarer at det er i Kibbutz Reim, noen kilometer fra grensen med Gazastripen. Orit blir bekymret.

– Er det ikke farlig der? spør hun.

Hun frykter rakett­angrep fra området som Hamas kontrollerer. Der rave-festen Supernova arrangeres, er rakett­angrep så vanlig at selv skurene på buss­holde­plassene bygd for å kunne beskytte mot innkommende ild.

Almog svarer at arrangøren av festen har fått polititillatelse, slik som er vanlig for større arrangementer i Israel.

– Med politiets tillatelse er det vel ok, sier han.

Moren slår seg til ro med det. Minutter senere ser hun sønnen gå ut døren sammen med en kamerat. Det er sent, festen starter ikke før etter midnatt, den skal vare til ettermiddagen neste dag. Flere tusen unge mennesker skal danse og drikke. Feire livet.

– Mamma, jeg ser deg i morgen, sier han.

Det siste hun sier før han kjører vekk fra henne i kameratens bil, i retning Gazastripen, er:

«Ha det gøy på fest!»

Lørdag 7. oktober kl 06:25

Hamas starter sitt største terrorangrep på Israel noensinne. Blant stedene som rammes: Supernova-festivalen. Videoer som er spredd i sosiale medier viser glade unge mennesker som danser til teknomusikk i ørkenen, uvitende om det som straks skal skje.

Så ser noen opp. Det er noe på himmelen, små flekker av grå røyk i det blå. Noen slutter å danse, peker.

De grå flekkene er spor av raketter avfyrt av Hamas. Bare to uker tidligere har Almog avsluttet sin obligatoriske militærtjeneste i den israelske hæren. Han jobbet da i rakettforsvarssystemet Iron Dome, og har dermed inngående kjennskap til hvordan raketter avfyrt fra Gaza ser ut.

Moren Orit vet likevel ikke om sønnen ser opp mot himmelen der i ørken­morgenen, og skjønner hva som foregår. De grå flekkene i den blå morgen­himmelen er det første tegnet på det som er i ferd med å skje.

Like etterpå, ifølge øyenvitner, høres lyden av skudd. Videoer viser unge mennesker i panikk, de løper, de blir skutt etter av militante Hamas-krigere, de faller.

Lørdag 7. oktober kl. 07:45

I Or Yehuda utenfor Tel Aviv våkner Orit hjemme i sengen sin av at telefonen ringer. Hun ser sønnens navn på skjermen.

Den velkjente stemmen i den andre enden. Den lyder helt normal, men ordene sønnen sier er fryktelige å høre på.

– Mamma, de har stengt festen. Det er skyting overalt. Jeg gjemmer meg. Jeg vet ikke hva som vil skje. Mamma, jeg elsker deg. Jeg skal forsøke å ringe deg hver halvtime for å holde deg oppdatert.

– Det var det siste jeg hørte fra ham, sier hun.

Over 260 mennesker blir drept i angrepet på Supernova-festivalen. Mange da de forsøkte å flykte, andre da skjulestedene deres ble oppdaget. Veien ut av festivalområdet er fylt av biler ødelagte av maskingevær og raketter.

Lørdag formiddag, etter den siste telefonsamtalen med moren, sprer Almogs storesøster bilder av ham i sosiale medier. Hun spør:

«Vet noen hva som har skjedd med broren min?»

På israelsk TV denne formiddagen vises bilder fra terrorangrepet. Nettavisene kommer med løpende oppdateringer. Hamas skyter over 3000 raketter inn mot Israel og har tatt seg inn i landet en rekke steder. De har kommet seg ut gjennom en grense som er blitt omtalt som hermetisk lukket. Videoer viser pick-up-trucker med bevæpnede Hamas-krigere i israelske småbyer nær grensen.

– Det var vanskelig å tro. Vi ante ikke hva som foregikk. Vi trodde det var terrorister over hele Israel, sier Orit.

Rakettalarmen går stadig også i Or Yehuda utenfor Tel Aviv denne dagen. Orit har et bomberom i leiligheten sin, hun går inn og ut av det hele formiddagen.

Samtidig, andre steder i Israel, massakreres sivile. Senere, når de drepte telles, blir det klart at over 1400 israelere har mistet livet totalt. Lørdag 7. oktober er den blodigste enkeltdagen i Israels historie.

– Ikke siden Holocaust er flere jøder blitt myrdet på en enkelt dag, sier Israels president Isaac Herzog.

Lørdag 7. oktober, like før kl. 13

Angrepet pågår ennå da en venn av Almog tar kontakt med Orit. Vennen har gjenkjent ansiktet til Almog i en video i sosiale medier.

Det er en propagandavideo fra Hamas som viser livredde unge menn på et nakent betonggulv. En av mennene skjuler ansiktet sitt med hendene. Moren kjenner ham likevel igjen med én gang. Den hvite t-skjorten. Halskjedet fra eks-kjæresten. Øynene.

Hun skriker. Hun faller sammen og klamrer seg til kjæresten sin. Hun skriker mer.

– Da skjønte vi at han var der på Gazastripen. At han var kidnappet, sier Orit.

– Det er som en vond drøm jeg ikke klarer å våkne fra.

Hun forteller om sønnen, yngst av to barn. Som liten var han nysgjerrig, aktiv, han likte å ta på ting, gjøre ting, hele tiden. Gå til ytterpunktene. Som voksen smiler han mye, har god humor, mange venner, liker å danse. Mye energi.

– Jeg tror han lider voldsomt nå, sier hun.

Mandag 9. oktober kl. 09

– Hver gang Israel rammer sivile som er trygge i deres hjem i Gaza uten advarsel, vil vi dessverre svare ved å henrette vår fiendes sivile gisler, sier Abu Obeida, talsmann for Qassam-brigaden, Hamas’ militære gren.

I en uttalelse sier han at det har vært intense israelske luftangrep på Gazastripen, og at det kan gå hardt utover de israelske gislene.

Han sier henrettelsene vil bli kringkastet med «lyd og bilde.»

Almog er en av 199 israelske gisler på Gazastripen, ifølge den israelske hæren. Hamas selv sier de har mellom 200 og 250 gisler. Ingen vet hvor de holdes, men angivelig er de spredd litt rundt i ulike deler av det lille, tettbefolkede området.

Foreløpig er det få tegn på at Hamas faktisk har henrettet gisler, selv om det har vært svært høye sivile tapstall etter israelske luftangrep på Gazastripen.

Truslene til tross: Gislene er antakelig svært verdifulle for Hamas. Et av gruppens mål med det brutale angrepet lørdag morgen, var å frigjøre palestinske fanger i israelske fengsler.

Slike fangeutvekslinger har skjedd tidligere. For 17 år siden ble den israelske soldaten Gilad Shalit kidnappet av Hamas og andre palestinske militante grupper. Fem år senere ble 1027 palestinske fanger løslatt i bytte for hans frihet.

Også nå rapporteres det om hemmelige forhandlinger mellom Israel og Hamas, via Egypt og Qatar, for å løslate gislene. Men flere analytikere mener at det nå vil være vanskeligere for Israel å gå med på en «bytte­handel» lignende det de gjorde i Shalit-saken.

Den israelske analytikeren og fredsaktivisten Gershon Baskin forhandlet med Hamas i fem år for å få frigitt Shalit.

– Hvert gissel er et pressmiddel. Hvis én soldat kan frigjøre 1027 fanger, tenk på hva 150 gisler kan gjøre for dem. Det er slik de ser det, sier han til NRK.

Men han tror Israel har andre prioriteringer nå, og at gislene risikerer å bli ofret i den militære kampen mot Hamas. Når den ventede israelske bakke­invasjonen av Gazastripen starter, vil det dessuten bli vanskeligere å løslate gislene, mener han.

– Vi har et veldig lite vindu til kanskje å få kvinner, barn, eldre og syke ut.

Onsdag 11. oktober kl. 14:20

Kvinner, barn, eldre og syke.

Det inkluderer ikke Orits sønn. En ung mann. Som attpåtil nettopp har tatt del i den israelske hæren. Det kan gjøre ham enda mer utsatt i fangenskap.

– Han ser redd ut, slik jeg ville ha vært, sier Almogs onkel, Aviram Meir, til NRK, om gisselvideoen.

– Vi vet ingenting om hvordan han har det, om han får mat, om han sover, om han er skadet.

- Hva mener du israelske myndigheter skal gjøre for å få ham tilbake?

– Vi krever Almog trygt tilbake. Vi ønsker å se ham i kveld. Finn en måte. Søsteren min har vært i sjokk siden lørdag, sier onkelen.

Orit har gått ned i vekt. Hun får ikke til å sove, eller spise.

- Hele tiden venter jeg. Jeg spør venner og familie om å klemme meg. Jeg er aldri alene, hele tiden har jeg folk rundt meg. Det er det som gir meg styrke til å kjempe for sønnen min, sier Orit.

Fredag 13. oktober kl. 09.

Samme dag som israelske myndigheter ber 1,1 millioner palestinere på Gazastripen om å flykte sørover, kommer Qassam-brigaden med en ny uttalelse:

13 gisler er drept i israelske luftangrep det siste døgnet

Den israelske hæren sier de ikke kan bekrefte eller avkrefte uttalelsen.

Orit sin er telefon har fullt batteri, men den er stille.

NRK har snakket med flere familier av gislene som holdes i Gaza. Flere av dem har lite tillit til at israelske myndigheter vil gjøre alt de kan for å få deres kjære hjem. Derfor går de til pressen: de gir intervjuer til medier i Israel og i utlandet, og håper at det å holde navn og ansikt til sine kjære i offentlig­heten, skal gi en beskyttelse.

– Noen sa til meg: Alle gisler ønsker at ansiktet deres skal bli kjent. Det er det vi gjør, sier onkel Aviram Meir, som i helgen møtte statsminister Benjamin Netanyahu på vegne av familien.

– Han hadde ikke noe nytt å komme med. Men jeg vet ikke om han fortale meg alt han visste.

Tirsdag 17. oktober kl. 10:20.

Det er 11 dager siden Almog ble tatt som gissel. 11 dager siden den siste telefonsamtalen med moren, like lenge siden gissel­videoen.

– Det er ikke noe nytt, sier hun.

Ikke noe nytt er både bra og dårlig. Ikke noe nytt betyr at hun ikke aner om sønnen er i live, eller noe om hvordan han har det. Ikke noe nytt betyr at han i det minste ikke er bekreftet død.

På Gazastripen har minst 2800 palestinere mistet livet de siste 11 dagene.

- Hva tenker du om den ventede bakkeinvasjonen, og hva den vil gjøre med Almogs situasjon?

– Jeg kan ikke svare på det spørsmålet. Det er sensitivt og veldig komplisert. Men jeg må si at jeg er redd.

– Hva tenker du om sivile i Gaza, om mødre der som frykter for barna sine?

– Jeg kan ikke svare på det. Jeg beklager.

Hun har en melding til sønnen sin, hvis han et sted der inne på Gazastripen skulle kunne høre henne.

– Almog, jeg elsker deg. Jeg klemmer deg. Og jeg sender deg styrke og vil at du skal vite at jeg gjør alt jeg kan for å få deg tilbake, sier hun.

Stemmen brister, hun begynner å gråte.

– Almog, vær sterk.