| OVERSIKT | NYHETER | SPORT | MUSIKK | UNDERHOLDNING | FILM | LITTERATUR | MAT | BARN | UPUNKT |
| |
Her er du: NRK > Programmer > Radioarkiv > Sånn er livet > Samfunn > Flerkulturelt | Oppdatert 13.06.2002 13:16 |
| Norske sigøynere uten utdanning Publisert 14.03.2001 08:51 - Oppdatert 19.07.2001 13:16
- Vår ungdom har ingen skolegang og ingen framtid, sier han. Jeg frykter at de ender i narko og kriminalitet. Jeg kan lese og skrive sier han. og legger til med et skjevt lite smil – jeg kan litt. Men jentene hans kan, sier han. De gikk 6 måneder på skole pr. år i tre år, så de kan… Vil være anonymJeg vet jo godt hvem han er. Sant nok tok det noen telefoner før jeg fant fram til ham. Men da jeg først gjorde det, gikk resten greit. Jeg fikk komme på kort varsel, selv om temaet ikke er enkelt. Men han vil altså plutselig være anonym.I utlandet er det greit å stå fram som sigøyner, her i Norge er det det ikke. Og når han reiser rundt og handler med folk, er det nok bra at han har fornorsket navnet sitt. Sier han at han er sigøyner, blir det ingen handel. Sigøyner eller RomJeg var litt usikker da jeg først ringte. Skal jeg si ”sigøyner” eller skal jeg si ”Rom”, spør jeg .– Rom , får jeg til svar. Og har altså forberedt meg på det. Så oppdager jeg - og han innrømmer det med et skjevt smil – at han bruker jo sjøl mest uttrykket ”sigøyner”. Og lærer Ingvild Skurdal, som han kjenner godt og som jeg har med meg , ser også litt forundret opp og fortsetter med selvfølge å snakke om ”sigøyner” uten at familieoverhodet på den andre sida av bordet reagerer negativt i det hele tatt. Så det ender altså med at jeg – med formaningen i bakhodet, og med lett flakkende blikk, preget av paradokset, fortsetter å snakke om ”Rom”, mens de andre to snakker om sigøynere… Det er gammel skikk og bruk at husvarme har lov til ting den ikke husvarme ikke har lov til. Og i dette tilfellet definerer jeg hurtig meg selv som den ikke husvarme…. Men begrunnelsen er klar nok: – Folk roper ”din svarte sigøyner” etter oss, og jeg har mer enn en gang blitt jaget inn i bilen når jeg har forsøkt å handle, sier han. – Rom er det riktige. Kan jussen hjelpe"Personar som har vore utsette for overgrep frå offentlige myndigheiter, kan ha krav på erstatning… Det skal førast ein liberal praksis i saker der barn og unge har vore utsett for… forsømming frå offentlige myndigheiter… Det blir dessutan i ein del tilfelle gitt rettferdsvederlag( billighetserstatning) til personar som har fått mangelfull skolegang…"Stortingsmelding nummer 15 (2000 – 2001), har jeg forsøksvis satt meg litt inn i, i en sak der fakta har vært vanskelig å få tak i. Telefoner til Undervisningsdepartementet avgjorde at det var Oslo kommune som var riktig adresse. For det er i Oslo at de knapt 300 Rom i Norge bor, når de ikke er på reise. Ved skolesjefens kontor er det ingen som har fakta på bordet . - Men ring Tøyen skole, der skal det være en dame. Men jeg har glemt navnet hennes, sier en vennlig stemme. Jeg ringer til Tøyen skole og får beskjed om å ringe Hersleb skole. Og damens navn er altså Ingvild Skurdal og hun bekrefter: - Jo, en eneste Rom har så langt gjennomført 9–årig skole i Oslo! Om retttsak med henvisning til ovenstående politiske vedtak vil kunne hjelpe? Ingen av dem jeg hittil har snakket med vet – og det er ikke prøvd. Gammel kultur i et moderne samfunn."I dei statane der det finst etniske, religiøse eller språklege minoritetar, skal dei som tilhøyrer slike minoritetar, ikkje nektast retten til, saman med andre medlemmer av si eiga gruppe, å dyrke eigen kultur…."Jeg tar ny tilflukt til Stortingsmeldinga, samtidig som jeg hører på familieoverhodet på den andre sida av bordet: - Jeg lærte det av min far, som lærte det av sin far, som lærte det av sin far. Vi sigøynere må handle og vi må reise. Det er det vi kan og det er det som er vår kultur. Uten det er vi ingenting. Jeg prøver å presse. For kan de ikke oppgi reisinga, hvis de ser at det hindrer barna i å få en utdanning de er helt og fullstending avhengige av for å klare seg i et moderne samfunn? Men jeg lykkes ikke. Han blir ikke ergerlig over at jeg gjentar spørsmålet i ulike former utover i samtalen. Men han viker ikke en tomme. Uten handel og reising, ingen kultur og intet liv. Her er det det offentlige som må forandre sin politikk. – Vi har lenge villet ha et senter for oss selv med skole både for barn og voksne, med jobber for damer og med musikk, sier han.
Papirbestemmelser??Fortsatt er det vanskelig å tenke seg en skole som i praksis lar seg forene med Roms reising. Og det slår meg: Er slike lovbestemmelser rene papirbestemmelser?. Går det i det hele tatt an å forene en nomadekultur, det være seg romani, rom eller flyttsame med et moderne samfunn? Later vi som om med disse prektige paragrafene om billighetserstatning for tap av dette og hint? Eller vet vi ikke hva vi har lovt? Er sannheten kanskje den at vi har laget et samfunn som er noe av det verre nomaden kan leve i? For han er jo sørgelig alene.Skepsis og RasismeFor vel et tiår siden var noen Rom blandet inn i en svindelsak med diamanter, og avisoverskriftene var mange og store. Omtrent samtidig stoppet den målrettede sigøynerpolitikken som blant annet gikk ut på å ha Rom–barn i egne klasser, og som i alle fall fungerte bedre enn skolegangen i dag.Og jeg tenker skeptisk og litt konspiratorisk: Var sammenfallet tilfeldig? Eller ble det plutselig lett for myndighetene å avslutte et prosjekt som kanskje kostet litt? For hvilken opinion er det som presser politikerne til å hjelpe en liten gruppe på 300 mennesker som til overmål blir omtalt som tjuer og kjeltringer.
Når hjemmet forsvinner i løpet av dagenSamtalen nærmer seg slutten, og familefaren vil gjerne fortelle et par historier som han synes er betegnende. To ganger i løpet av de siste åra har politiet kommet og flyttet på Roms campingvogner mens de var samlet til begravelser. Det føltes meget støtende.Og Ingvild Skurdal bekrefter. For i en periode var det noe av hennes jobb å bli med Rom– barn hjem etter endt dag på skolen. Barna visste nemlig aldri hvor de kunne finne igjen hjemmet. For det var jo ei campingvogn som politiet ofte hadde flyttet i løpet av dagen. - Det er ikke noe rart at slike erfaringer sitter dypt i dem som blir utsatt for dem, påpeker Ingilvd Skurdal. For disse erfaringene sitter i henne også. Og hva sier jeg til meg sjøl? Jeg har kanskje ikke laget en reportasje som løser noe problem. Men det siste satt litt i meg òg. Av Jan Birger Arentz Sånn er livet, NRK P2, 14. mars 2001 Reprise 25.juli 2001 |
  
13.06.2002 13:16 "Skikk og bruk" 11.06.2002 12:11 Makt og flerkultur 05.06.2002 13:15 Kjønnsroller 28.05.2002 11:29 Her eller der 02.04.2002 13:11 På barrikadene mot omskjæring av kvinner 13.03.2002 14:33 Fra Cuba til Mekka 12.12.2001 10:16 Hans Christian + Konstantinos = sant! 01.08.2001 11:11 Rømte fra tvangsgifte 13.07.2001 10:42 Knytter tepper uten knuter 26.05.2001 02:18 Tulipanpris til Shabana |
| Copyright NRK © 2001 - Telefon: 815 65 900 - E-post: info@nrk.no - 21.12.2008 12:11 |
