Ronsard, Pierre de

Isteden konsentrerte han seg om studier og skriving. Studiene førte ham til Paris, hvor humanisten Jean Dorat i 1540-årene holdt en rekke inspirerende forelesninger om gresk litteratur. Blant tilhørerne dannet det seg en gruppe på sju forfattere som kalte seg Pleiaden.

Pleiaden

Foruten Ronsard, som var gruppens fremste forfatter og dessuten en lederskikkelse, besto gruppen blant annet av Joachim du Bellay, som i 1549 ga ut Forsvar og forskjønnelse av det franske språk. Dette er et teoretisk verk om diktekunsten, hvor Pleiadens poetikk legges fram.

Pleiadens prosjekt var ambisiøst: De satte seg fore å reformere den franske litteratur. De ville skape en ny fransk diktning med antikkens greske lyrikk som forbilde, og de ville foredle det franske språk ved å utvikle en kunstnerisk høystil. du Bellays teoretiske poetikk var den ene av to veier mot å reformere diktningen. Den andre veien var den praktiske, og besto av den litteraturen som forfatterne i Pleiaden selv skrev. I dag regnes Ronsards forfatterskap som et av de viktigste fra denne kretsen.

Inspirert av Petrarca

Ronsards tidligste verker er preget av et tett billedspråk, skrevet i en høytidelig og kunstferdig stil. Forbildene er Horats’ og Pindars oder. Snart kom likevel et nyere forbilde fra Italia til syne i Ronsards diktning. På 1300-tallet hadde italieneren Petrarca skrevet en rekke sonetter til en kvinne ved navn Laura, og Ronsard tok også i bruk denne diktformen og skrev en rekke sonetter til flere kvinner. De viktigste er den italienske Cassandre, den franske bondejenta Marie, og den franske hoffdamen Helene. Navnene kan knyttes til historiske personer i Ronsards nærhet, men det er kanskje viktigere å påpeke at Ronsard følger opp tradisjonen etter Petrarca, omplanter den til fransk språk og gir den sin egen utforming.

Anerkjent i samtiden

Ronsard var en svært populær forfatter i sin samtid. Flere komponister satte musikk til hans dikt, han mottok mange privilegier og utmerkelser og var fast gjest ved hoffet. Noen år etter at han døde avtok interessen for hans diktning raskt, inntil han ble gjenoppdaget i romantikken. I dag anerkjennes han ikke bare for sin lyrikk, men også for å ha utvidet det franske språkets vokabular. Man kan derfor si at Ronsard var den som kom lengst i å oppfylle Pleiadens program.

Verk av Ronsard

1550 fire bøker med oder
1552 en bok med oder
Premier livre des Amours (1552), vanligvis kalt Les Amours de Cassandre. Denne utgivelsen består utelukkende av sonetter.
Continuation des Amours (1555)
Nouvelle Continuation des Amours (1556), også kalt Amours de Marie
Hymnes 1-2 (1555-56)
La Franciade (1572), ufullført epos
Sonnets pour Helène (1578), 146 dikt fordelt på to bøker.

Les mer om Ronsard

Tjue av Ronsards dikt gjendiktet til norsk fins i boka Ta denne rose, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1993. Utvalg, gjendikting og etterord ved Annie Riis. Denne boka inneholder også fjorten dikt av Joachim du Bellay, som også tilhørte Pleiade-kretsen.

Fallon, Jean M.: Voice and Vision in Ronsard’s Les Sonnets Pour Helene, Peter Lang Publishing, Inc., New York 1993. Kapittel tre, som handler om bok to av sonettene til Helene, inneholder også en lesning av sonett 43.

Castor, Grahame: ”Petrarchism and the quest for beauty in the Amours of Cassandre and the Sonets pour Helene” s. 79-120 i Ronsard the Poet (ed. Terence Cave) Methuen & Co ltd, London 1973.

Sharratt, Peter: ”Love-Poetry in the Age of Humanism” i Apley, Keith and France, Peter (ed.): Poetry in France. Metamorphoses of a Muse, Edinburgh University Press, Edinburg 1992. Sharratts 17 siders artikkel tar for seg flere poeter, Ronsard er sentral, men også Louise Labé er behandlet, og dessuten Petrarcas innflytelse på fransk renessanselyrikk.


av Harald Nortun, NTNU