Odd Karsten Tveits gjensyn med Irak

Av Odd Karsten Tveit

Vi unngikk landeveisrøverne på ørkenstrekningen ved å kjøre inn i to byer og så ta ut på hovedveien da faren var over. Revolvermenn i raske biler har spesialisert seg på å kapre reisende på autostradaen vest for Bagdad. Særlig journalister med mye dollar i lommene er ettertraktet.

Hør korrespondentbrevet 4.10.2003 16:40

Odd Karsten Tveit kom tilbake til Hotell Diana, der han ble holdt fanget for ni år siden.

Praktfullt og uhyggelig

Etter ti timer på landeveien kom vi til Hotell Palestina. Omgivelsene var både praktfulle og litt uhyggelige. Fra balkongen i 17. etasje kunne jeg se Tigris, og like i nærheten en vakker moske, med kuppel og minaret dekket av lyseblå, grønne og gule keramikkfliser.

Hotellet var omringet av piggtråd og betongsperringer. Tre amerikanske stridsvogner sto med kanonmunningene truende mot enhver som nærmet seg. Alle innkjøringene var avstengt, bortsett fra én. Også denne godt bevoktet av amerikanske soldater. Hotellet er uten tvil et ettertraktet mål for den irakiske motstandsbevegelsen, tenkte jeg.

Til tross for den amerikanske okkupasjonen, var det å komme til Bagdad nesten som å komme hjem til kjente. Det er ni år siden jeg sist var NRKs korrespondent i Midtøsten, og enda lengre siden jeg var i Irak. Den gang styrte Saddam Hussein og hans sønner, og jeg mintes mine møter med Saddams eldste sønn, Uday, som den gang var formann i Iraks olympiske komité. Nå var den fryktede presidentsønnen drept, og hovedkvarteret hans lå i ruiner.

Jeg hadde ikke vært i Bagdad mange dager før jeg tilfeldigvis fant en annen bygning som også vakte minner. På et hvitt skilt montert på en gul murbygning leste jeg Hotell Diana. Forrige gang jeg var på hotellet, var jeg innelåst som fange. Med ett så jeg det hele for meg, som på en film innspilt i mars 1991.

Jeg hadde kjørt fra Kuwait og inn i Irak i bil sammen med fotograf Odd R. Andersen fra Dagbladet. Kuwait var gjenerobret, irakiske styrker var flyktet og golfkrigen var over. Det var innført våpenhvile og vi passerte hundrevis av smilende og vinkende irakiske soldater og offiserer.

Truende

Først da vi kom inn i byen Basra ble vi stanset av sinte øyne, skarpe rop og truende geværmunninger. Vi fikk ordre om å gå ut av leiebilen.

Da vi ble kjørt videre i en militær jeep, var det kamper inne i Basra. Det var sjiaaraberne i byen som gjorde opprør. Vi hadde møtt noen av dem på grensen, og de var overbevist om at amerikanerne ville hjelpe dem til å styrte Saddam Hussein. Men slik gikk det altså ikke.

Basra var på Saddams hender og da vi stanset ved en godt bevoktet bygning for å sjekke hva som skjedde, så jeg et femtitalls unge irakere, bakbundet og med redde øyne.

”Er det hit vi skal?”

”Nei,” svarte fenriken, ”dere skal få bedre behandling”. De irakiske fangene har nok ikke mange timene igjen, tenkte jeg i mitt stille sinn.

Vi ble kjørt til Basra-universitetet, hvor den irakiske hæravdelingen hadde etablert et improvisert hovedkvarter. Vi ble ført inn i et rom like ved inngangspartiet. I rommet var det to smale benker, noen stoler, fem TV-apparater, tre grønne panelovner og fire franske journalister. De var blitt tatt tidligere på morgenen. Utover dagen kom flere som skulle bli våre medfanger i de neste dagene.

Italienere, briter, amerikanere og nye franskmenn. Den første natten sov de fleste sittende i stoler. Jeg hadde sikret meg plass på den ene av de to benkene i rommet. Den delte jeg med en fotograf fra Time Magazine. Dagbladets Odd R. hadde kapret den andre benken.

Ut av Basra

Dagen etter ble vi kommandert opp i en lastebil og kjørt ut av Basra. Kampene mellom opprørerne og hæren pågikk fremdeles, og vi så hundrevis av kvinner og barn med klesbylter og vesker som forsøkte å komme seg vekk.

Vi endte opp i en militærleir. Nysgjerrige soldater strømmet mot lastebilen for å se. De stirret som om vi skulle ha kommet fra en fremmed planet. Blikkene var verken aggressive eller fiendtlige, men interessen var så stor at offiserene måtte jage soldatene unna.

Jeg hadde tatt med meg et ullteppe fra vaktrommet på universitetet, og i militærleiren fant jeg et annet til fotografen. Vi ble stuet inn i to tomme rom, og nå var vi blitt til sammen 32. Gulvet var kaldt, så vi ba om flere tepper. Og en oberst lovet å hjelpe oss med både tepper og mat.

Først kom maten – en halv kylling til hver - så kom teppene. Først senere forsto vi hvordan han hadde skaffet oss noe å sove på. Da det ble mørkt kom flere illsinte offiserer inn i rommet på jakt etter sengeklærne sine. Det var så vidt det ikke brøt ut krig mellom hæren og flyvåpenet om hvem som skulle ha teppene - fangene eller fangevokterne. Vi fikk beholde de fleste.

Det gikk ikke lang tid før det også oppsto gnisninger oss fanger imellom. Alle snakket i munnen på hverandre. Så snart det kom en irakisk offiser, ble han nesten overfalt av spørrende journalister. Noen forlangte å få snakke med Røde Kors, andre ville ha vasket et skittent toalett, enkelte tigget om sigaretter.

Midtøsten-korrespondenten til den franske avisen Le Monde foreslo at det skulle utpekes en eller to tillitsmenn. Jeg ble valgt sammen med en arabisktalende italiener. Jeg foreslo at vi også fikk en franskmann med. De franske var i flertall blant fangene, og var i tillegg de mest kravstore. Som potensielle bråkmakere var det best å ha dem med på laget.

Megling

I dagene som kom brukte jeg en god del at tiden på å megle, først og fremst mellom amerikanere og franskmenn. USA og Frankrike hadde vært allierte i krigen, men medierepresentantene ble nesten fiender under oppholdet i Basra.

Til trøst for de frankofile var det bare to av de 17 franske som var noen skikkelige drittsekker. Det var disse to som klaget mest når noen forsøkte å etablere god kontakt med våre irakiske vakter og offiserer. Det var ikke i overensstemmelse med Genève-konvensjonen å bli venner med fangevokterne.

Det var også de samme to som alltid var først ute for å sikre seg det største kyllingstykket eller en ekstra kopp te. Når de to franske TV-kjendisene breiet seg og bøllet amerikanerne, var det kanskje for å skjule redsel og usikkerhet. Men den kontinuerlige trakasseringen gikk så langt at en amerikansk fotograf ba meg om hjelp mot den franske plagen.

Samtalen vår ble overhørt av en irakisk offiser, som også hadde registrert splittelsen i gruppen. Irakeren spurte alvorlig: ”Skal vi banke opp plageåndene? Bare gi beskjed. Det skal være meg en sann fornøyelse.” Vi måtte jo takke nei.

En av de hyggelige franskmennene het Yves. Han var krigskorrespondent for et fransk militærmagasin. Selv sa den 36 år gamle Yves, med ett grønt og ett brunt øye, at han helst ville vært soldat. Men bare om dagen. ”Om kvelden vil jeg være kunstner.” Han hadde da også tjenestegjort som leiesoldat i Afrika. Senere hadde han jobbet som livvakt for rike arabere.

Irakerne trodde ikke først at Yves var journalist. Han hadde jo uniform. Men Yves fortalte at uniformen ble brukt for å lure de franske styrkenes militærpoliti. Krigskorrespondenten var i likhet med oss ikke med i pressepool. Etter hvert lot irakerne seg overbevise om at Yves var journalist. De så jo selv hvor mange forskjellige typer det var i fangeleiren.

Etter fire netter i Basra ble vi fløyet til Bagdad, og her ble behandlingen røffere. Våre nye irakiske vakter gikk ikke i uniform. De tilhørte en av de fryktede irakiske sikkerhetstjenestene, beryktet for drap og tortur. Vi ble kjørt i buss til Hotell Diana, det jeg nå fant igjen ved en tilfeldighet.

Én etter en ble vi ført inn i det mørklagte bygget. Ingen sa et ord. Hver og én ble ledsaget av en væpnet vakt til et rom, og dørene ble låst fra utsiden.

Om natten var det stille og rolig, men i sjutiden neste morgen begynte bråket. Yves, den tidligere franske leiesoldaten, slo an tonen. Først banket han forsiktig på døren og ba vaktene låse opp. Yves ville ha seg en røyk. Da ingenting skjedde, åpnet han vinduet og skrek så høyt at hele nabolaget kom ut for å se. Så knuste Yves alle møblene, inklusive sengen, mens han skrek på frihet.

Omtrent samtidig begynte sigarettopptøyer i en annen del av hotellet. De mest nikotinhungrige slo med håndflaten på dørene eller satte seg i vinduskarmene og ropte på sigaretter. Selv de aller reddeste skrek og hamret. Røykehungeren var åpenbart langt sterkere enn frykten for den irakiske sikkerhetstjenesten.

Vaktene kom ut i bakgården. De så skrikende og hoiende journalistfanger sitte i vinduskarmene. Aldri hadde vel den irakiske sikkerhetstjenesten opplevd maken. Først visste de ikke hva de skulle gjøre. Skulle de skyte eller slå, eller gi etter. Denne gangen valgte Iraks sikkerhetstjeneste den minste motstands vei. En mann kjørte av gårde og kjøpte sigaretter, mens andre låste opp dørene og slapp oss ut i korridorene.

Stemningen ble med ett lettere. Og da vi om kvelden ble overlevert til Røde Kors, sa en av vaktene til meg: ” Jeg har aldri sett noen andre gjester oppføre seg slik som dere.” Så la han til med et smil, ”men dere er velkommen tilbake likevel.”

Og nå er jeg altså her igjen. Men det er ikke lenger irakerne som styrer Bagdad. Nå er det amerikanerne som har barrikadert seg i Saddam Husseins tidligere palasser og på hotellene. Gudene skal vite hvor lenge de amerikanske uniformene vil være synlige her, i denne lange flate byen i et langt flatt land.