Mord skrevet i stjernene

Av Midtøsten-korrespondent Odd Karsten Tveit

Den tunisiske astrologen som i fjor spådde at Yasir Arafat skulle dø under mystiske omstendigheter, har for lengst gitt alle Midtøsten-korrespondenter de viktigste politiske nyheter for dette året.

Ayad Allawi skal ifølge spådommene bli offer for et attentat. (Foto: AFP/Scanpix)

I mai eller juni vil palestinernes president Mahmoud Abbas bli skutt og drept. Israels statsminister Ariel Sharon vil gå ut av regjeringen og tilbringe sine siste dager i rullestol, og Iraks midlertidige statsminister Ayad Allawi, vil bli offer i et attentat.

Det er lett å være spydig overfor slike spådommer, men det er nok av folk som tar dem alvorlig. Spåmannen, astrologen, Hassan Charni, er da heller ingen hvem som helst.

Forutså prinsesse Dianas død

Tunisieren er visepresident i Den internasjonale astrologi- føderasjonen, og ble verdensberømt da han 11 måneder før tragedien skjedde, forutså at prinsesse Diana skulle dø i en forferdelig trafikkulykke.

Faren for at astrologen får rett i noen av sine nye profetier er stor. Bare for noen dager siden fikk jeg vite at arabiske etterretningsorganisasjoner har advart president Mahmoud Abbas:

-Det planlegges attentat mot deg. Det skal være utenlandske organisasjoner som er i mot den nye presidentens fredslinje, som står bak drapsplanene.

NRKs korrespondent Odd KarstenTtveit i Bagdad. De irakiske politistyrkene blir daglig utsatt for angrep av motstandsgrupper. Det forhindrer ikke at de patruljerer Bagdads gater dag som natt (Foto: NRK)

En dødelig jobb

I Irak lever også politikerne og de statsansatte ytterst farlig. Flere av statsminister Ayad Alawis medarbeidere er drept. For tre dager siden var en irakisk politiker øyenvitne til at hans to sønner og livvakt ble skutt utenfor hjemmet.

I forgår ble en embetsmann i Innenriksdepartementet bortført på vei til jobben. Så risikabelt er det for offisielle irakere at noen av oss korrespondenter ikke engang liker å være i nærheten av dem.

Uansett, det å rapportere fra Irak har for mange vært en dødelig jobb. Mer enn 40 reportere er drept siden krigen startet. Senest torsdag ble en irakisk tv reporter skutt, utenfor sitt hjem, og det i den stort sett fredelige byen Basra.

Dagliglivet er blitt så risikofylt at mange ikke lenger kjører på kryss og tvers i Irak. For oss har landet minsket dramatisk det siste året. Hovedstaden er også blitt mindre siden sist jeg var her. Det er simpelt hen blitt litt for spennende å kjøre rundt i hele byen, slik vi gjorde før.

Tidligere, når vi hørte en eksplosjon, dro vi så nær som mulig for å finne ut hva som hadde skjedd. Nå velger noen av korrespondentene å drive det som kalles hotellrom- journalistikk. De holder seg på hotellet framfor å gå ut for å finne ut hva som skjer.

En amerikansk avis lar sine utsendte reportere bo bak en massiv mur med fire vakttårn, godt beskyttet av lokale vakter.

Et amerikansk tv-selskap holder til i et hotell med over 50 livvakter. De utsendte medarbeiderne ikke engang får lov til å gå i svømmebassenget, eller i restauranten, for ikke å si i resten av Bagdad uten væpnet eskorte.

Prisen for å bli hentet eller kjørt til flyplassen har også gått opp de siste månedene. Nå koster en halvtimes biltur 2600 dollar, rundt 16 000 kroner, hver vei. Det er prisen hvis man bruker et av de mange sikkerhetsselskapene som opererer i Bagdad.

Odd Karsten Tveit på en av de mange sjekkpostene i Bagdad. (Foto: NRK)

De av oss som velger en annen måte å komme seg rundt på, gjør vårt beste for ikke å stikke oss ut. Noen korrespondenter har anlagt skjegg. Andre går med keffiyeh, det arabiske hodeplagget. Noen av dem som ikke ønsker væpnede livvakter, bruker to biler. Korrespondenten sitter i den første. Hjelpesmannen kjører bak, i den andre.

Hvis påpasseren oppdager at den første bilen blir overvåket, sørger han for å lage trafikk-kork, slik at den første bilen får anledning til å komme seg unna.

For min del har jeg valgt å bli kjørt i en liten bil med ekstra skitne vinduer. For selv om de fleste av oss ikke er paranoide, så vet vi at finnes folk som jakter på journalister, for senere å ”selge” dem til andre grupper, eller tilbake hvis noen er villige til å betale.

To franske journalister som ble tatt i august fjor, ble satt fri etter fire måneder. Det snakkes om at kidnapperne fikk 1 million dollar for å la dem gå. Nå er to nye journalister bortført, en fransk og en italiensk.

Begge ble tatt i nærheten av et av universitetene i Bagdad. Begge hadde intervjuet flyktinger fra Falluja, som bor i en leir på universitetsområdet. En spansk kollega som også hadde intervjuet irakiske flyktinger, klarte å komme seg unna forfølgerne ved å rømme inn i den spanske ambassaden.

NRKs hjelpesmann i Bagdad, Walid Aldafya og Odd Karsten Tveit før Walid ble tatt.. (Foto: NRK)

Bortført under morgenbønnen

Men det er ikke bare utlendinger som står i fare for å miste friheten i Irak. For nesten tre uker siden forsvant plutselig en morgen min irakiske hjelpesmann. Walid ble tatt mens deltok i morgenbønnen i nabolagets moske.

Øyenvitner fortalte at det var amerikanske og irakiske styrker som kjørte ham bort. Jeg visste at Walid, som er sjåfør, overstetter og fotograf når det trengs, ikke har vært med i noen form for motstandskamp mot amerikanerne. Her måtte noen ha gjort en feil.

Via Internett skrev jeg til den amerikanske styrken i Bagdad og forklarte hva som hadde skjedd. Den første jeg fikk kontakt med het kaptein Darren Luke. Han lovet å sjekke.

Etter noen dager fikk jeg en tilbakemelding: -Ingen kjenner noe til arrestasjonen av Walid Khaled Aldafaye. Men prøv igjen etter at valget et over. Jeg forsøkte også via andre kontakter i Bagdad å oppspore min hjelpesmann, men til ingen nytte.

En av de mange irakiske sikkerhetsvaktene som bevokter hus og hoteller i Bagdad. (Foto: Odd Karsten Tveit/NRK)

Og dagen etter valget forsøkte jeg meg igjen overfor amerikanerne. Denne gang fikk jeg svar fra løytnant Barry Johnsen. Han var informasjonsoffiser i avdelingen som hadde ansvar for irakiske fanger.

- Første Kavaleridivisjon har sjekket, og de finner ham ikke, fikk jeg vite. Løytnant Johnsen la til: - Normalt tar det opp til 14 dager før en fange blir sendt videre til Abu Ghreib-fengslet. Det kan også ta lengre tid på grunn av valget og det store antall fanger vi har tatt de siste ukene. Men vi skal fortsette å lete, forsikret den amerikanske offiseren.

Jeg tenkte mitt om det beryktede Abu Ghreib-fengslet. Det var der amerikanske fangevoktere hadde mishandlet innsatte. Kledd dem nakne, satt hunder på dem, og fått dem til å gjøre en rekke nedverdigende handlinger.

Det var også i Abu Greib-fengslet ukvalifiserte amerikanske leger gjennomførte amputasjoner og resirkulerte medisinsk utstyr bare laget for engangsbruk. I minst ett tilfelle fikk legene også ordre om å skjulte mord, hvis jeg skal tro Time Magazine.

Jeg visste at amerikanerne i dagene før valget i Irak hadde anholdt rundt 2000 irakere. Så det kunne ta tid før Walid slapp ut. Men for meg var det var nå heller ikke stort mer å gjøre. Jeg måtte forlate Bagdad for å dra videre på nye oppdrag.

For tre dager siden ringte min jordanske mobiltelefon, og jeg hørte en kjent stemme. -Dette er Walid. Jeg er nå satt fri.
- Hva skjedde? spurte jeg.
- Jeg ble ikke tatt av amerikanerne, men av en irakisk gruppe som mistenkte meg for å spionere for USA, fortalte Walid.
- Hvordan fikk du overbevist at du var uskyldig?
- De brukte 18 dager på å sjekke. Spurte i nabolaget og mange andre steder. Da de endelig satte meg fri, og det på en annen kant av Bagdad, unnskyldte de seg og ga meg penger til drosje hjem. De behandlet meg pent.

De slo meg bare to ganger, fortalte Walid, og la til: -De sa de tok meg for å advare andre i nabolaget mot å samarbeide med amerikanerne.

Stort oppbudd ad av sivikledd politi og sikkerhetsvakter i Bagdads gater. (Foto: Odd Karsten Tveit/NRK)

Det var da jeg kom til å tenke på en gammel fortelling fra Bagdad om en irakisk dommer, beryktet for sine eiendommelige avgjørelser. Det var særlig en sak som gjorde dommeren viden kjent.

Saken begynte med at en tømmermann fikk brukket foten mens han reparere en dør. Det var en stein fra taket som falt ned. Tømmermannen vil ha erstatning og gikk til dommeren for å få hjelp. Dommeren innkalte huseieren. Men huseieren ville ikke betale erstatning. Han skylde på mureren.

Dommeren innkalte mureren. Han nektet også skyld, forklarte at han ble distrahert av en ung kvinne som gikk forbi med svært lyse klær.

Dommeren hadde sympati med mureren, og tilkalte den unge kvinnen. - Det var ikke min feil, men kleshandlerens, sa hun. Da jeg skulle kjøpe kjole hadde han bare en farge.

Dermed innkalte dommeren kjøpmannen. Også han nektet all skyld. - Da jeg sendte min ordre til min leverandør i England, fikk jeg bare tilbud om en farge.

- Hva din kjøter, skrek dommeren. -Du handler med hendninger. Det gir dødsstraff.

Dommeren ga ordre til bøddelen å henge kjøpmannen fra den høyeste overkarmen i eget hus, til advarsel for alle. Men kjøpmannen var høy og overkarmene lave. Bøddelen kunne rett og slett ikke gjennomføre henrettelsen slik dommeren hadde befalt.

- Hva skal jeg gjøre? spurte bøddelen.
- Heng den første kortvokste mannen du ser. Her må vi demonstrere makt, var dommerens svar.