I ungdommen søkte de å finne frem til det nasjonale drama. Seinere gjorde de det samme med den kritiske samfunnsdrammatikken. Så de gikk i hælene på hverandre hele tida, også som teatermennesker. Da Ibsen forlot Bergen, så kom Bjørnson over.
Som mennesker var de vidt forskjellige. Bjørnson brummende, hjertevarm, voldsom på alle måter, og sikker på seg selv. Ibsen innadvendt, bister, mer av den kyniske, ironiske typen. Ibsens vennekrets var av samme typen, og man så ned på Bjørnson for han var en halvstudert røver som snakket høyt og stort. Og Bjørnson på sin side hadde vanskelig for å kunne godta disse kyniske, skeptiske kretsene.
Samtidig hadde Bjørnson noe Ibsen aldri var, for Bjørnson var generøs. Han var en velgjører for andre. Det var veldig mye takket være Bjørnson at Ibsen kom seg til Roma. Bjørnson samlet inn penger, og hjalp Ibsen å komme i gang. Ibsen viste aldri det samme engasjementet for andre diktere, som det Bjørnson gjorde.
Sommeren 1857 drar Ibsen fra Bergen til Christiania, og tar imot den nye stillingen som artistisk direktør ved Kristiania norske teater, som er et parallelt forsøk til det norske teateret i Bergen, på å skape et norsk teater. Det andre teateret i hovedstaden, er det danskdominerte Christiania teater.
Måtte til Christiania
Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor Ibsen tok dette valget. Han hadde vært i Bergen i seks år, slitt med konflikter med teateret, generelt dårlig arbeidsvilkår og en trang økonomi. Han hadde gitt ut en rekke skuespill hvor de aller fleste fikk en blandet mottakelse. Og blandet mottakelse for en dikter er i lengden drepende. Han hadde et behov for et nasjonalt gjennombrudd, og da var det Christiania han måtte søke seg mot.
Og han var forlova med Susanne Thoresen. De skulle gifte seg og etablere familie, og Kristiania norske teater tilbø han seks hundre spesiedaler årlig, dobbelt så mye som han hadde fått i Bergen.
Dessuten hadde han i Bergen nesten ingen venner. Der fantes ingen gruppe av intellektuelle fattige underdogs som satt på kafeer og kom med sarkastiske kommentarer til livet og verden og litteraturen. Det var det i Christiania, og der trivdes Ibsen.
Teateret går fallitt
Fra 1857-62 jobber Ibsen ved Kristiania norske teater, inntil det går fallitt. Så går han et halvt år arbeidsledig, før han fra 1863 jobber han som konsulent ved Christiania teater.
 |
| Årene som teatermann i Christiania ble et tungt åk for Ibsen, her sammen med Stian i TV-serien. |
Ibsens tid som praktisk teatermann i Christiania i disse årene fra 1857-64 er som et tungt åk. Han sliter med repertoar, med økonomi og med den praktiske driften generelt. Og for egen del for han skrivetørke. Det går flere år mellom verkene.
Han blir drikkfeldig og blir funnet i rennestenen full. Han bor dårlig og flytter absolutt hele tida. Gjelda hoper seg opp, alt går galt. Hvor mye som er Ibsens skyld, ja, det er ikke så godt å si.
Forakt for Norge
Men det som er helt sikkert, var at den norske staten vegra seg for å ta et forpliktende engasjement overfor kulturen. Og dette var midt i den nasjonsbyggende fasen, og antakelig en av de virkelig viktige grunnene for at Ibsen utvikler et livsvarig hat, eller en forakt til Norge.
For på det menneskelige plan var Ibsen omgitt av mennesker som ville han vel. Da han dro til Roma i 1864, starta Bjørnson og hans venn Dunker, en innsamlingsaksjon som samla inn masse penger fra næringsdrivende, embetsmenn og andre. Altså man slo ring om Ibsen. Man ønsket han vel, og ville ha han til Roma så han kunne få dikte.
Så i all den bitterheten Ibsen må ha hatt mot Norge og nordmennene, og det var det mye av, så ville det vært veldig urimelig hvis det skulle ramme hans venner.
Han var nok ikke alltid like flink til å vise takknemlighet. Men overfor den norske stat og norske myndigheter, norske politikere, så hadde han berettiga frustrasjon.
I andre land var det vanlig med statsstøtte til teateret. I Norge fikk man det ikke til. Derfor gikk også teatrene fallitt. Kristiania norske teater gikk fallitt i 1862. Man slet videre med teaterdriften i Christiania teater, som var det eneste gjenværende teateret. Og først i 1899 sto det nye norske Nationaltheateret ferdig, igjen med en innsamlingsaksjon.
Det er noe ganske interessant ved dette at så mange næringslivsmenn og embetsmenn støtter opp om Ibsen. Dette er altså en begynnende tradisjon for private mesener, altså at rike mennesker finner det lukrativt å skulle støtte norsk kultur.
De ville redde Ibsen
Man ser et talent som Ibsen, at han forgår i det praktiske myrlendet som teaterdrift er, og i personlige problemer. Man ønsker rett og slett å redde Ibsen for dette. Også fordi staten ikke har tatt ansvar. Først seinere får Ibsen diktergasje.
 |
| Sigurd Ibsen, Henrik Ibsens sønn, giftet seg med Bjørnstjerne Bjørnsons datter Bergliot. Foto: Scanpix |
I Norge på 1850-tallet er det nesten umulig å leve som dikter. Bjørnson har et mangesidig talent som gjør at han klarer seg. Han er journalist, han er teatermann, han er dramatiker, han er liksom på mange felt. Ibsen tvinges til å gjøre noe av det samme, men han er ikke skapt for det på den samme måten. Ibsens natur og talent går mot å være dikter. Det er den store forskjellen mellom de to.
Bjørnson som tok initiativet, var jo av natur et raust menneske. Han var stor i kjærlighet, og stor i hat. Ibsen var kanskje mindre i kjærlighet, og kanskje enda større i hat.
Artig epilog
Forholdet mellom Ibsen og Bjørnson er preget av konkurranse, men også av hjertevarme. De konkurrere med hverandre, men de lærer også av hverandre. Resten av livet er deres forhold vennskap, uvennskap, vennskap, uvennskap, og så videre, det veksler voldsomt. Ibsen, jeg elsker det, skriver Bjørnson. Ibsen skriver ikke noe slikt.
Den artige epilogen på dette forholdet, er da Ibsens sønn Sigurd og Bjørnsons datter Bergliot gifter seg. Det er det mest umulige ekteskapet som kan tenkes, og som selvsagt blir strålende lykkelig.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
