Islamismens viktigste kampskrift

Av og til kunne jeg ønske at det var mulig for massemedier å snakke om flere bøker enn de som er kommet ut akkurat den siste uka.

Hadde den norske oversettelsen av Sayyid Qutb: ”Milepæler” kommet ut nå, etter striden om Mohammed- karikaturene, ville nok flere ha oppdaget den viktige boka. Men den finnes, det er ikke for seint å skaffe seg ”Milepæler”.

Islamsk fundamentalisme

Det er mitt mål med denne kommentaren å få flere til å lese den. Ikke for å hylle den, tvert i mot, men for bedre å forstå det som har skjedd i Norge, Danmark og resten av verden de siste månedene. Jeg er redd denne boka fremdeles kan få det til å ta fyr, 42 år etter at den første gang kom ut i Egypt.

Antagelig er ingen enkelt bok viktigere for framveksten av en moderne islamsk fundamentalisme enn ”Milepæler”. Siden den førte gang ble utgitt i 1964, har den kommet i opplag etter opplag. Den er blitt den moderne islamismens viktigste kampskrift.

Forfatteren, Sayyid Qutb, født i Egypt i 1906, var medlem av den ytterliggående islamske bevegelsen Muslimbrødrene. Han tilbrakte de siste årene av sitt liv i fengsel og ble henrettet i 1966 fordi egyptiske myndigheter så ham som en trussel.

Mulla Krekar

Jeg skal si mer om ”Milepæler”, men først noen ord om den mest kjente ivrige leseren av Qutb i Norge: Mulla Krekar. Da hans selvbiografi ”Med egne ord” kom ut i 2004, var Sayyid Qutb en av bokas viktigste kilder.

Mulla Krekar er muslimsk kurder, født i 1956 i Nord-Irak, med et omflakkende liv bak seg, fram til han kom til Norge som kvoteflyktning i 1991. Hans arbeid som geriljaleder, med oppholdssted i flere land, har ført til at han er utvist fra Norge. Men utvisningen har ennå ikke trådt i kraft, fordi situasjonen i Irak er så uavklart.

I boka ”Med egne ord” forklarer mulla Krekar hvordan han ble mer og mer inspirert av muslimbrødrenes fundamentalistiske, voldelige ideologi på 1980-tallet. Slik beskriver han fundamentet hos Qutb:

”Den islamske dogmatikken bygger på de absolutte sannheter som kan leses ut av Koranen. Gjennom denne åpenbaringsskriften kan vi utlede de gudgitte tros- og rettsprinsippene. […] Sayyid Qutb sier: ”Trosdogmene er basisen for Guds religion, og på dem bygges livet.” […] Han viser hva denne troen betyr i muslimenes liv, og hvilken betydning den har som grunnlag for oppbyggingen av en muslimsk stat.” (Krekar 2004: 42-44)

”Oppbyggingen av en muslimsk stat” er viktige stikkord. For mulla Krekar og andre islamister går det et vannskille ved årstallet 1924. Dette året opphevet Atatürk kalifatet i Tyrkia, det var slutten på det osmanske riket.

Krekar og andre ser kalifatet som en tradisjon hvor stat, rett og religion hørte sammen helt fra Profeten Muhammeds tid på 600-tallet. Islamististenes drøm er gjenopprettelsen av kalifatet, en muslimsk stat med sharia-lovgivning i stedet for vestlig, liberal rett. Etter deres mening er dette den eneste sanne måten å ære Gud på.

Motbevegelse

Bevegelsen mot dette nye islamske samfunnet med guddommelige gitte leveregler og lover, må starte med små celler av troende som dels organisk, dels med vold, sprer seg ut over i befolkningen og blir grunnlag for statsdannelser. Det er denne prosessen Sayyid Qutb beskriver i ”Milepæler” (som kalles ”Veimerker” i mulla Krekars bok. Det er hans alternative oversettelse av ”Ma’alim fil-tariq” fra 1964).

Med en retorikk jeg kjenner godt igjen fra mange bøker i norsk legmannskristendom, fastslår Sayyid Qutb gang på gang at vi må se på livet til ”den første, fremragende og enestående generasjonen” etter Profeten (Qutb 2004: 11ff).

I kristen språkbruk heter dette ”den første menigheten” eller ”urkristendommen”. Under slike menighetsdannelser, enten de skjer i kristendom eller islam, ligger en tanke om renhet: De som var nærmest Jesus eller Profeten Muhammed var nærmere kilden og levde dermed sannere og bedre.

Det som imidlertid skiller Qutb fra nordeuropeisk legmannskristendom, er at han argumenterer for at grupper som ligner de første muslimene skal gjennomføre en ”væpnet jihad” – hellig krig (Qutb 2004: 62). I flere tekster (for eksempel en beretning om branngrav-mennene i Koranen (Sure 85:1-16) framhever Sayyid Qutb nødvendigheten av å dø som martyr, i passasjer som i ettertid godt kan leses som en legitimering av selvmordsbombere (s. 168-71).

”Milepæler” setter uhyrlige tanker om en voldelig vei til islamsk verdensherredømme inn i et bredt historisk perspektiv. Qutb trekker også veksler på sitt eget studieopphold i USA på 1940-tallet. Å komme til USA må ha vært et stort sjokk for ham. Han reagerer med avsky på det moralske forfallet han mener å se i Vesten (s.156).

Noen måneder før ”Milepæler” kom på norsk, analyserte en amerikansk skribent forfatterskapet til Sayyid Qutb og satte det inn i en større sammenheng. Boka heter ”Terror og liberalisme” og er skrevet av den amerikanske journalisten Paul Berman. Den kom på norsk i 2003.

I likhet med meg, er Berman fascinert av skjønnheten og skarpsindigheten i tekstene til Qutb. ”Milepæler” er bare en kort tekst på slutten av et stort forfatterskap, der tretti bind med Koran-kommentarer rager høyest.

I dette verket, ”I skyggen av Koranen”, analyserer Qutb den vestlige kulturens forfall helt fra jødedommen og kristendommens tilblivelse og fram til den moderne tids splittelse mellom religion og vitenskap, mellom tro og fornuft. Denne splittelsen eller schizofrenien er ifølge Qutb årsaken til den åndelige krisen i det moderne vesten.

Åndelige schizofreni

Problemet for muslimene er at vesten forsøker å eksportere denne åndelige schizofrenien til deres kultur, mener Qutb. Han svarer på denne utfordringen ved å argumentere for en enhetlig islamsk kultur bygd på koranen, en kultur der det ikke eksisterer noe skille mellom verdslig og åndelig, mellom privat og offentlig religionsutøvelse. Ønsket om en stat med sharia-lovgivning er det materielle uttrykket for et slikt håp. Sharia er selve utopien for Qutb, i likhet med hva kalifatet er for mulla Krekar.

Paul Berman avslutter sin gjennomgang av Qutb med å sette likhetstegn mellom islamisme og totalitære ideologier som fascisme og stalinisme på 1900-tallet. Han hevder dermed i bokform det samme som Salman Rushdie og en rekke andre forfattere skrev i et kort manifest som ble trykket i aviser over hele verden for tre uker siden, som et innlegg i karikatur-debatten.

Jeg er skeptisk til å riste ulike begreper sammen i én skål og hevde at islamisme er det samme som fascisme. Samtidig har jeg ennå ikke sett noen grundige norske lesninger av disse bøkene som faktisk har vært tilgjengelige hos oss i flere år. Finnes det noen norske, islam- og arabisk-kyndige lesere som kan overbevise meg om at tankegangen til Sayyid Qutb og hans etterfølgere ikke kan sammenlignes med fascisme? Finnes det gode grunner til å hevde at militant islamisme ikke er en totalitær ideologi? Jeg er ikke sikker på det.

Paul Berman antyder følgende: ”en sann leser av Sayyid Qutb [er] en som, i den grad han oppfatter [budskapet] på en skikkelig måte, vil handle ut fra det han har fattet; og handlingen kan godt ende med martyrdøden.” Berman fortsetter: ”Å lese [Qutb] er å gli framover mot døden; og å gli framover mot døden betyr at man har forstått det man har lest.” (Berman 2003: 93.)

Dette er uhyggelige tanker om lesning og handling.

Omtalte bøker:

Sayyid Qutb
Milepæler
L.S.P. forlag 2004

Mulla Krekar
Med egne ord
Aschehoug 2004

Paul Berman
Terror og liberalisme
Dinamo forlag 2003