Kjærlighetsløst makt-begjær

Det er som om tusen år forsvinner i disen, og middelalderen dukker opp som vår tids speil, når "Ringenes Herre" dundrer gjennom kinolokalets mørke. Ondskapen er legemliggjort. Fantasien er blitt lyd og bilde. Det er som å være tilstede under Skapelsen.

Mørke makter

Det var en gang, før historiens begynnelse, på et sted de kalte Midgard, at en mektig hersker kalte sammen ondskapens krefter for å ødelegge verden. Sivilisasjonens skjebne lå i en ring, som var havnet blant haugfolket, hobbitene, og til slutt i hendene på unge Frodo. Frodo og lojale venner, dverger og trollmenn, drar ut på en farlig reise for å ødelegge Ringen - stadig truet av mørke makter i alle utenkelige former som begjærer ringen og makten.

Middelalder

Regissøren bak denne filmen, Peter Jackson, var hittil mest kjent for sine zombie- og splatterfilmer. Howard Shore har skrevet musikken. Selv om det "bare" er illustrasjonsmusikk, kan den minne om Carl Orffs "Carmina Burana", det store verket Orff skrev på bakgrunn av middelaldersanger.

Og middelalderen henger over "Ringenes Herre". Det er ikke underlig at det ble utkjempet kamper mellom riddere i rustninger utenfor Colosseum kino i Oslo da filmen hadde premiere natt til onsdag. Mange hadde kledt seg i middelalderkostymer.

Star Wars og Nibelungenringen

Noen sammenlikner "Ringenes Herre" med "Harry Potter". Det er helt irrelevant. Harry Potter er en ungdomsfortelling fra en trollskole, fra en verden hvor fantasien fysisk er atskilt fra den virkelige verden. Det finnes både troll og verre vondskap i begge filmer, men likheten er overfladisk. "Ringenes Herre" har en helt annen eksistensiell og kunstnerisk appell, og bringer mine assosiasjoner i to retninger: Til filmeserien "Star Wars" og Wagners operasyklus "Nibelungenringen". Likhetene mellom "Ringenes Herre" og "Nibelungenringen" er åpenbare.

Halvguder, troll og drager

"Nibelungenringen" er basert på sagnet om Sigurd Fåvnesbane, antagelig med utgangspunkt i en historisk person i tidlig middelalder, og Wagner brukte en rekke forskjellige norrøne sagn og myter da han smidde sammen sin Ring, satt sammen av fire operaer. Aktørene i "Ringenes Herre" er ikke mennesker som oss, men det finnes ikke et eneste menneske i "Rhingullet" heller, som er den første av de fire operaene. Siden opptrer halvguder, troll og drager om hverandre, akkurat som i "Ringenes Herre".

Far og sønn

Star Wars-filmen fra 1977 skulle bli en trilogi, men er nå utvidet til en serie på seks. Også dette er en mytisk, utenomhistorisk verden full av dverger, troll og drager og magiske sverd. Ondskapens redskap heter her Darth Vader. Han er far til helten Luke og tvillingsøsteren Leia.

Parallellene til Wagners Ring er mer enn overfladiske: Konflikten mellom makt og kjærlighet er hovedtemaet i både Wagners operasyklus, "Ringenes Herre" og "Star Wars". I "Star Wars" uskadeliggjør Luke Vaders sverd. I Wagneroperaen ødelegger Siegfried Wotans spyd. Begge steder er konflikten synliggjort i forholdet mellom far og sønn. Både Leia og Brünnhilde er opprørere. Det finnes flere likhetspunkter enn ringen som maktens symbol mellom "Ringenes Herre" og Wagners Ring-syklus. I begge verk skal den store katastrofen bane veien for sivilisasjonen.

Kjærlighetsløst begjær

Og så er det musikken. Wagners Ring er et helhetsverk, det vil si at musikk, tekst og teater er bundet tett sammen. Blant annet ved ledemotiver - musikkmotiv som mer eller mindre karakteriserer de enkelte aktørene og elementene, som spyd og sverd. I Star Wars-filmen fra 1977 har John Williams laget en time med symfonisk musikk. I "Ringenes Herre" er musikken til stede hele tiden med svært orkester, full av cymbaler, pauker og trommer og alt som lyder kraftfullt når ondskapen drønner gjennom det mørklagte kinolokalet.

Og der er det fellesskapet mellom de tre slår ut: De har brakt ondskapen, det vil si det kjærlighetsløse begjæret etter makt, som sagaenes hovedaktør. Hos Wagner ble Ringen smidd av Alberich etter at han hadde forsverget kjærligheten. Både "Star Wars" og "Ringenes Herre" er fantasi, men de skiller seg så langt fra Disney-industrien nettopp ved at ondskapen har fått hovedrollen.

Alltid håp

Det er ingen happy ending, men det er alltid et håp. Hos Wagner dukker håpet opp etter Ragnarokk, "Götterdämmerung", i sommerens oppførelse i form av en liten ridderskikkelse, en liten Parsifal, som stirrer mot den gryende sol. I "Ringenes Herre" møter vi Frodo, som alltid skaffer seg – og får – allierte i kampen mot ondskapen. Håpet er det Enya som har fått oppgaven å uttrykke i Ringenes Herre.

Hun legger en mild og lægende balsam over strid og ondskap. Det er ingen tilfeldighet at Enya for rett til topps på salgsstatistikken over store deler av verden etter 11.september . "Korstog!" sa USAs president da. "Ringenes Herre" har brakt middelalderen til oss på det rette tidspunkt.


Av Per Olav Reinton
Lørdagskommentaren 22. desember 2001