OVERSIKT NYHETER SPORT MUSIKK UNDERHOLDNING FILM LITTERATUR MAT BARN UPUNKT
NRK Hovedbanner - Helge Ingstad

Her er du: NRK > Nyheter > Bakgrunn > Portretter > Helge Ingstad

Oppdatert 30.03.2001 07:17

NYHETER
Innenriks
Utenriks
Økonomi
Kultur

Sport
Distrikt

Bakgrunn
Magasinet

Siste 48 timer
Sendinger

Trafikk
Vær
 
PORTRETT

 

Helge Ingstad

Publisert 05.01.2001 16:47 - Oppdatert 30.03.2001 07:17

- Dette holder ikke. Jeg vil bestemme over mitt eget liv! Omtrent slik falt ordene en dag i 1925. Helge Ingstad, den gang 25 år gammel, satt begravet i en haug med dokumenter på sitt advokatkontor i Levanger.

Lyd og video-ikon nytt
  • video video Helge Ingstad forteller om da han valgte å bli pelsjeger istedenfor jurist (16.0 Kbps, 37 sek.) [Real]  
  • video video Helge Ingstad om verdier (16.0 Kbps, 49 sek.) [Real]  
  • video video Helge Ingstad om strabaser i villmarken (16.0 Kbps, 50 sek.) [Real]  
  • video video Helge Ingstad som radiokåsør i arkivopptak (16.0 Kbps, 41 sek.) [Real]  
  • video video Helge Ingstad i radioforedrag fra 1960 (16.0 Kbps, 1 min 40 sek.) [Real]  
  • video video Helge Ingstad om møtet med George Decker (16.0 Kbps, 55 sek.) [Real]  
  • video video Samtale mellom Torbjørn Færøvik og Helge Ingstad om hans kone Anne Stine Ingstad (16.0 Kbps, 63 sek.) [Real]  
  • video video Helge Ingstad om beviset for at norrøne folk oppdaget Amerika før Colombus (16.0 Kbps, 45sek.) [Real]  


  • Av Torbjørn Færøvik

    Selv om jussen var interessant og pengene strømmet inn, lengtet den unge advokaten etter et liv bortenfor paragrafene. Han lengtet etter det frie livet i naturen - etter å utforske det uutforskede. Da Ingstad hadde forsket og gravd lenge nok, måtte verdenshistorien skrives om.

    Gjennombruddet kom en høstdag i 1968. I den lille landsbyen L’Anse aux Meadows, på den forblåste nordspissen av New Foundland, satt arkeologene på huk og pirket i jorda med små spader. De hadde sittet slik i sju år, stive og frosne, men håpefulle og tålmodige.

    Plutselig: En grønn ringnål av bronse - en ringnål av norrøn type!

    - Der og da punkterte vi den gamle Columbus-ballongen, humret Ingstad da jeg møtte ham i 1999, like før han skulle runde de hundre. Den hvithårede oppdageren, forskeren, forfatteren og eventyreren satt i sin lenestol i Brattalid, i hjemmet sitt i skogen utenfor Oslo.

    Midtveis i intervjuet kom en hjemmehjelp på besøk. Hun smurte noen brødskiver med brunost og leverpostei og satte dem under et lokk. Det var slik han ville ha det, Ingstad. Etter at kona Anne Stine døde i 1997, bodde han alene i det store huset. Men aldri følte han seg ensom. Besøkende kom og gikk til siste slutt - venner, forskere, journalister og skoleelever - og i hyllene sto bøkene og troféene fra et langt liv.

    Da jeg spurte Ingstad om hvordan det føltes å bli 100 år, trakk han på smilebåndet og sa:

    - Jeg har vært heldig!

    Helge Ingstad (til høyre) sammen med sine to søsken, Gunvor og Kaare.

    Suget fra naturen

    Helge Ingstad ble født i Meråker i Trøndelag i 1899. Hans far, Olav Ingstad, var byingeniør og bedriftsleder. Da Helge var fem år gammel, flyttet familien til Bergen. Ifølge eget utsagn ble han aldri noen mønsterelev. Det var så mye annet som lokket, ikke minst idretten, turlivet - og sjakken. Som student slo han en av de russiske stormestrene, og i Oslo stiftet han Akademisk Sjakklubb, som ennå eksisterer.

    Men viktigst var opplevelsene i naturen. På sin trettenårsdag fikk han en sovepose. Den måtte naturligvis prøves, og oppmuntret av faren dro han til topps på Blåmanen, et av Bergens sju fjell. Datoen var 30. desember, og nistepakken besto av peppernøtter. Det ble en isende kald natt, men en nyttig erfaring. Senere inntok han Hardangervidda med både sovepose, ryggsekk og telt. Der levde han av ørreten som vaket i kulpene, og trengte han brød, smør og rømme, fant han alltids en seter hvor han kunne bytte til seg noe.

    - Jeg hadde en dyp glede av dette livet på vidda, fortalte Ingstad som godt voksen. - Bål i stille sommerkvelder. Tidlige morgener med sol på teltdukene. Den uendelige freden som hvilte over landskapet. De pastellfargede solnedgangene og stjernene som glitret i natten. Så dager og netter med storm og piskende regn.

    Allerede her aner vi konturene av den urolige oppdageren. Kunne en slik mann bli lykkelig blant paragrafene i Norges Lover?

    Fra jurist til pelsjeger



    Helge Ingstad forteller om da han valgte å bli pelsjeger istedenfor jurist (16.0 Kbps, 37 sek.)

    Helge Ingstad bestemte seg for å bli jurist. Det falt seg naturlig, siden familien hadde fostret flere jurister. Han fullførte studiet på rekordtid og reiste straks til Levanger i Trøndelag, hvor han etablerte seg som advokat. Praksisen gikk strykende, og som han selv formulerte det: "Alt tydet på at jeg kunne bli en rik mann."


    Helge Ingstad om verdier (16.0 Kbps, 49 sek.)

    Men Ingstad ønsket ikke å bli rik. Rikdommen lå i det frie livet, i skogene, ved fiskevannene, i villmarken. Til slutt reiste han seg og lukket Norges Lover - for godt. Bare 26 år gammel solgte han sin advokatforretning og la i vei over havet mot fjernere horisonter, mot en annen fremtid. Målet var de uendelige skogene og viddene i Kanada. I Edmonton, en småby langt mot nord, fant han et passende utgangspunkt: "Her er byen hvor en mann kan komme bent inn fra villmarken, overgrodd med skjegg, iført mokasiner og med buksebaken lysende av lappverk, uten at det er et menneske som vil snu seg på gaten og glo etter ham."

    I Edmonton traff Ingstad norsk-kanadieren Hjalmar Dale, en pelsjeger og hardhaus av de sjeldne. Sammen var de det perfekte par, og snart var de på vei - innover til de store sjøene. Fra Store Slavesjø fulgte de elvene mot nord og inn til tundraen, en kanoferd på 120 mil. Etter lange strabaser slo de leir ved et lite vann som de kalte Elgsjøen.


    Helge Ingstad om strabaser i villmarken (16.0 Kbps, 50 sek.)

    "Pelsjegerliv" utgitt første gang i 1921.
    Snart kom vinteren, kuldegradene - og julaften. I Pelsjegerliv fanget han stemningen med få ord: "Det er julekveld i skogen. På hyttebordet står en dampende gryte reinkjøtt, en skål med to digre beverhaler, gjemt for anledningen, og en tallerken med tyttebær. Vi misunner ingen."

    Ingstads eventyr i den kanadiske villmarken varte i fire år. Mye av tiden tilbrakte han totalt alene. Følte han seg aldri ensom?

    - Aldri! En villmark er så krevende at det aldri blir tid til å kjede seg.

    Forfatter og sysselmann

    Med Pelsjegerliv blant Nord-Kanadas indianere, sin første bok, ble Ingstad med ett berømt. Boka kom ut i 1931 og ble straks oversatt til en rekke språk. Den siste oversettelsen kom så sent som i 1991, i Kanada under tittelen The Land of Feast and Famine.

    Vel hjemme igjen holdt Ingstad flere radiokåserier i NRK. Blant lytterne var Anne Stine Moe, en tenåring på Lillehammer. Anne Stine lyttet og leste til øyet ble stort og vått; kall det en avstandsforelskelse. Snart dristet hun seg til å sende Ingstad et brev og et bilde av seg selv. Intitiativet endte med ekteskap. En lykkelig allianse - ikke minst for forskningen og oppdagelsen av Vinland.


    Helge Ingstad som radiokåsør i arkivopptak (16.0 Kbps, 41 sek.)

    I 1932 begynte en ny fase i Ingstads liv. Året i forveien hadde Norge okkupert store områder av Øst-Grønland. Regjeringen begrunnet okkupasjonen med at Norge - med sine fangst- og næringstradisjoner - hadde krav på det øde landskapet. Ingstad ble utnevnt til sysselmann på øya, men gleden ble kortvarig. Danmark brakte saken inn for Den internasjonale domstol i Haag, og i 1933 tvisten ble avgjort i dansk favør. Ingstad svarte med å skrive en ny bok, Øst for den store bre - en vidunderlig skildring av det barske landskapet og det rike dyrelivet han møtte. Selv Knut Hamsun ble fascinert: "De er en mesterlig skildrer, og alt underbygger De med viden."

    Nå fikk Ingstad et nytt oppdrag. Igjen som sysselmann - denne gang på Svalbard. I dette tilfelle var det ingen tvil, øygruppen tilhørte Norge. Longyearbyen den gang var ikke mye å skryte av, bare et fåtall usle hus, og sysselmannens kontorpersonale begrenset seg til en ishavsskipper som brukte en finger på skrivemaskinen. Sommerstid reiste Ingstad rundt i åpen fangstbåt med påhengsmotor, om vinteren dro han over viddene med ski og hundespann. En krevende årstid, lange måneder med stuvende mørke. Men så, den 17. februar, kom solen: "Verden er ny. Vi er som muldvarper ute av hulen."

    Oppholdet på Svalbard varte i to år. Igjen kjente han den gnagende uroen i kroppen, kallet fra en ny villmark.

    Blant ukjente venner

    Ingstad hadde lenge vært fengslet av indianernes historie. Han mente at apache-indianerne i Arizona og New Mexico muligens stammet fra indianerne i de kanadiske skogene. Derfor bega han seg til White Mountain i Arizona, der han straks fikk kontakt med noen av de gjenlevende apachene. Ingstad skjønte at han var på rett spor da han oppdaget at indianerne i Arizona kalte seg "dinné", akkurat som indianerne han hadde møtt i Kanada.

    Apache-indianerne hadde ført en lang og seig kamp før de ble beseiret av den hvite mann i 1886. Mange ble drept, men noen kom seg unna og flyktet opp i Sierra Madre. Ingstad utrustet en ekspedisjon for å finne deres etterkommere, men uten hell. - Vi så leirplassene deres, fortalte han, men vi klarte aldri å komme i kontakt med dem.

    "Apache-indianerne" fra 1939 ble raskt folkelesning.
    Igjen satte Ingstad seg ned og skrev, og Apache-indianerne, jakten på den tapte stamme ble folkelesning da den utkom i 1939. For første gang fikk norske lesere stifte bekjenskap med høvdinger som Mangas, Colorado, Cochis, Victoria og ikke minst Geronimo, som kjempet så desperat mot overmakten.

    Og så kom krigen. Ingstad reiste hjem til Norge og gjorde et viktig arbeid for å bistå norske bygdesamfunn som led under okkupasjonen. Årene gikk, freden kom, og i 1949 begynte et nytt eventyr i hans liv. En dag - i den nord-amerikanske ødemarken - fikk han høre om en eskimo-stamme som levde fullstendig isolert langt nord i Alaska. Og Ingstad visste råd. Han leide et fly som "dumpet" ham ned, og plutselig satt han der, blant ukjente naturmennesker.

    Eskimoene bodde i telt ved et blinkende vann: 65 menn, kvinner og barn, og 175 svære bikkjer. Nærmeste nabo var månen, og enda lengre borte: stjernene. Ingstad ble der i ett år. Da han forlot dem, hadde han med seg sangene deres på bånd. Underlige sanger, sunget på en skala ingen hadde hørt før.

    De levde i sitt eget kosmos, disse eskimoene. Foran teltene hang skinn av grizzlybjørn, og når kvelden kom, var det tid for samvær og sang. Maten var av det enkle slaget, ikke noe brød og ikke noe smør. - Hundene fikk det fineste kjøttet, fortalte Ingstad, og vi spiste alt det andre, magesekken, nervene i tanngarden, fettet bak øynene, margen i de nyvokste hornene, hjernemassen og tarmene. Og på vårparten de store fete larvene på innsiden av skinnet. Det var skikkelig kost, skal jeg si deg, og vi fikk aldri skjørbuk. I mitt lange liv har jeg aldri følt meg så frisk og sterk.

    Da Ingstad endelig reiste sin vei, fikk han en gave - et fjell! Det var ingen liten gave, for fjellet strakte seg 2000 meter til værs - en hvit dronning. Og eskimoene sa: "Dette fjellet skal få ditt navn, og vi vil huske deg. Vi vil huske deg i generasjoner."

    Reisen til Vinland

    Men så begynte Ingstad - som vanlig urolig - å rette blikket mot Vinland. Nye år med studier, bøyd over nedstøvede bøker og gamle kart. Hvor var nå dette landet som Leiv Eiriksson oppdaget for 1000 år siden? At det var Amerika, var alle enige om. Men hvor skjedde landstigningen, og for det andre: Ville det være mulig å finne boplassene etter dem?

    *Arbeidet for å løse gåten begynte for alvor i 1953, da han sammen med sin kone reiste til de forlatte norrøne bygdene på Grønland. Fra disse bygdene og over havet til New Foundland var det ikke så veldig langt. På det smaleste er avstanden bare 250 nautiske mil. Lenge hadde forskerne ment at "Vinland" måtte ligge ganske langt mot sør, siden det åpenbart ble dyrket vindruer der. Men Ingstad bestemte seg for å legge "alt snakket om vin" til side. Hvis de norrøne folkene tok korteste veien over havet, ville de gå i land på New Foundland. Så enkelt var det. Mange ristet på hodet, men ikke Ingstad, som hadde gransket kildene og geografien bedre enn de fleste.


    Helge Ingstad i radioforedrag fra 1960 (16.0 Kbps, 1 min 40 sek.)

    I 1960, i et radioforedrag i NRK, varslet Ingstad at han ville utruste en ekspedisjon for å lete etter mulige norrøne bosettinger på New Foundland. Letingen sommeren samme år foregikk både fra sjøen og luften. Lenge var strevet forgjeves, selv om han fant spor etter inuiter, indianere, hvalfangere og fiskere. Da høstvinden begynte å ule, vasset Ingstad og datteren Benedicte i land på nordpissen av New Founland. Der sto den røslige fiskeren George Decker med pipa i munnen. Et historisk møte i fjæresteinene.

    - Er det noen ruiner her? spurte Ingstad.

    - Følg meg! svarte Decker.


    Helge Ingstad om møtet med George Decker (16.0 Kbps, 55 sek.)

    Det store funnet

    Ingstad hadde kommet til L’Anse aux Meadows, en liten landsby med et åttitalls innbyggere. Familien Decker hadde bodd der i generasjoner, og George var landsbyens naturlige leder - "en sterk og flott kar", ifølge Ingstad.

    "Ruinene" viste seg å være en overgrodd forhøyning bak landsbyen. Ingen i landsbyen visste hva som skjulte seg under den, men på folkemunne ble den omtalt som "the Indian camp" - indianerleiren. Utgravningene, med Anne Stine Ingstad som arkeologisk leder, viste noe helt annet. Forsiktig, og med de fineste spader, ble lag for lag avdekket - restene av flere torvhus som i sin utforming var sterkt beslektet med de norrøne husene på Island og Grønland. Fram kom de små bitene som til sammen ble til et eneste stort bevis: ildstedet, jernnaglene, steinlampen, spinnehjulet av kleberstein og ringnålen av bronse. Tuftene var norrøne.


    Samtale mellom Torbjørn Færøvik og Helge Ingstad om hans kone Anne Stine Ingstad (16.0 Kbps, 63 sek.)

    Karbonanalysene indikerte at funnene var ca. 1000 år gamle. Dette stemte perfekt med sagaenes tidsangivelse for Vinlands-ferdene.

    - Vi var lykkelige, Anne Stine og jeg. Og jeg husker godt vår siste dag i L’Anse aux Meadows. Vi ruslet rundt og så på utgravningene, resultatet av vårt sju år lange arbeid. Vi stanset foran ildstedet, hvor menneskene satt og varmet seg i fjerne tider. De hadde våget å krysse havet, og når de endelig gikk i land, hadde de oppdaget en helt ny verden.

    For Anne Stine var funnene den strålende belønningen for et langt og møysommelig slit, og Helge forble raus i sin anerkjennelse og ros. Men tiden som fulgte, ble ikke bare lett. Kritikerne mente at bevisene var utilstrekkelige, og en av dem gikk så langt som til å antyde at arkeologene hadde "plantet" ringnåla i jorda.

    - Men alt dette er glemt nå, sa Ingstad like før sin store dag. - Nå er det allment akseptert at funnene var norrøne. Tvilerne er borte.


    Helge Ingstad om beviset for at norrøne folk oppdaget Amerika før Colombus (16.0 Kbps, 45sek.)

    Da Helge Ingstad fylte 100 år 30. desember 1999, sto gratulantene i kø. Til mottakelsen i Norsk vitenskabs selskab kom både Kongen og statsministeren. Et halvt år senere reiste Ingstad over havet for siste gang - til Washington D.C. Der - sittende i sin rullestol - mottok han president Bill Clintons håndtrykk og gratulasjon. Ringen var sluttet.



    Helge Ingstad
    "Jeg streifet omkring som jeg ville" (05.01.2001)
    Hjemme hos Leiv Eiriksson (04.01.2001)
    Den siste viking (04.01.2001)


     
     
    SØK

    HELGE INGSTAD

    10 SISTE NYHETER

    Copyright NRK © 2001   -  Telefon: 815 65 900  -   E-post: info@nrk.no   -   02.01.2009 21:52