 |
| Rolf Kirkvaag. |
Etter krigen hadde radioen fått en ny status i norske hjem, og antallet mottakere var raskt tilbake på samme nivå som høsten 1941, og økte ytterligere. I 1948 besluttet Stortinget at NRK skulle ha en øverste leder med ansvaret både for det administrative og redaksjonelle arbeidet. Kaare Fostervoll ble den første kringkastingssjef året etter.
1950-årene ble radioens gullalder i Norge. Lyttere over hele landet satt klistret til radiomottakerne for å følge Paul Temple og den mystiske hr. Gregory eller serien ”Godaften, mitt navn er Cox”. Hver eneste lørdagskveld benket familiene seg rundt radioen for å lytte til Leif Rustads runde sørlandsstemme da han ønsket velkommen til show i Store Studio. Hver mandag klokka 20.00 varslet Bojarenes inntogsmarsj om at Ønskekonserten var på lufta med hilsener og penger til Radiogavefondet med det formål å skaffe radiomottakere til alle.
I Arild Feldborgs ”Døren” kom intelligent og befriende humor til uttrykk. I Barnetimen for de minste fra 1947 fikk etter hvert fortellere som Thorbjørn Egner, Alf Prøysen og Anne-Cath Vestly sine trofaste lyttere både blant unge og eldre. Det gav gjenlyd da sistnevnte i 1954 fortalte at ”de små barna ligger i maven til moren sin”. Da ble det storm mot Marienlyst!
Rolf Kirkvaag utfoldet fra 1955 munnrapphet og evnen til å snakke med mennesker i ”Det spørs”. Og i 1957 lanserte Otto Nielsen ”Søndagsposten” med aktuelle innslag fra kulturlivet, dikt og viser. Julekvelden 1959 inviterte Erik Bye lytterne til å bygge ei ny redningsskøyte sammen. ”Skomvær II” ble en realitet i 1960, med et stort direktesendt sjømannsprogram fra verftshallen på Stord som ramme.
Vinterolympiaden i Oslo i 1952 ble en storsatning for NRK. t tidtagningsur konstruert av Thor Ormestad gjorde det mulig for Halfdan Hegtun og Trond Kirkvaag å lese av korrekt tid direkte når skiløperne gikk i mål. Finn Amundsen fikk gleden av å referere Hjalmar Andersens tre gullmedalje-løp på Bislett.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon