I desember 1930 var det registrert 83.000 radiolisenser i Norge. I desember 1940 var antallet mer enn femdoblet til 429.000. Gjennom Telegrafverkets utbygging av sendernettet var radioen i løpet av ti år blitt landets største massemedium, fortsatt delvis finansiert gjennom reklame. Det var tyskerne som fjernet radioreklamen fra NRK, og den kom aldri tilbake etter krigen.
Også på andre måter var det kontinuitet mellom gammel og ny kringkasting. Det faste personalet i Oslo og Bergen fulgte med til statskanalen. NRKs første styreformann, advokat Arnold Ræstad, hadde vært et sentralt styremedlem i Kringkastingsselskapet AS, og var inntil Egil Sundt ble ansatt som administrerende direktør i NRK høsten 1939, den reelle administrative leder av institusjonen.
Det nye var at nynorskmannen, dosent Olav Midttun, i 1934 ble utnevnt til den første riksprogramsjef i NRK med ansvar for det redaksjonelle innhold. Dette utløste en voldsom protestbølge. Kringkastingen, som hittil var identifisert med formidling av urban borgerlig kultur, ble gjennom den politiske alliansen mellom Arbeiderpartiet og Venstre i Stortinget etter hvert oppfattet som en radikal institusjon.
Programpolitikken ble lagt om i mer samfunnsnyttig retning. Først og fremst var det de mange rekkene med radioforedrag, men også skolekringkastinga kom som et nytt innslag. Mål-gruppene for radioen lå nedover i samfunnets sosiale struktur. Folkeopplysning var et ord som hyppig ble benyttet om kringkastingens virksomhet. Det kunne også merkes at programmene generelt var gjennomsyret av en ny norskhet.
Grammofonmusikken utgjorde en stadig større del av sendetida, fra 1/3 i 1933 til ½ i 1937. Ellers var det idrettsreferatet som på mange måter hadde størst underholdningsverdi. Reportere som Finn Amundsen og Per Christian Andersen skapte skole, ikke minst gjennom overføringene fra sommer-OL i 1936.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon