Lost in your darkness. Foto: Morten Skogly, NRK Upunkt

Slideshow: Se bilder fra Maria Solheims releasekonsert på John Dee 2. mai 2002.

- Hvordan går det med deg om dagen?
- Det går veldig fint, jeg er litt svimmel, men det går veldig fint.
- Har du vært på sesongåpning på Tusenfryd?
- Det føles litt sånn. Jeg fant ut i går kveld at jeg skulle levere inn selvangivelsen i dag. Så derfor er jeg litt svimmel.
- Du er jo etter hvert blitt det man så smått kan kalle en etablert plateartist. Blir det mye å føre opp på selvangivelsen?
- Nei. Det blir litt. Akkurat når det gjelder tall er jeg helt på bærtur. I går fant jeg en hel bærepose full med kvitteringer som jeg kunne ha trukket fra men da var det jo for sent.

Myk start

- Så det lå aldri i kortene at du skulle bli økonom. Men når fant du ut at du skulle bli musiker?
- Jeg fant det vel egentlig aldri ut. Det har gått som en naturlig greie. Jeg begynte å spille da jeg var 15. Jeg hadde en venninne som var utrolig musikalsk og som lagde kjempefine melodier. Selv hadde jeg gått kurs for å lære meg c-durskalen og det gikk helt på trynet. Men hun hadde lært seg alt sjøl, så da hun ba meg skrive en tekst til en melodi som hun hadde laget tenkte jeg at hvis hun kan så kan jeg og. Så jeg lånte gitaren til pappa og begynte å lage musikk og ble helt hekta. Jeg spilte og spilte og spilte, det gikk et halvt år og så møtte jeg han som har vært produsent på begge platene.
- Så du ble på en måte oppdaget?
- Ja. Eller jeg traff i hvert fall rett mann til rett tid.
- I en alder av femten-seksten år? Det er tidlig.
- Det er kanskje det?
- Ting skjer når det skjer?
- Jeg har bare holdt på i 5 år, og det er jo ganske lite, men det er jo faktisk en fjerdedel av livet mitt. Så det føles som at jeg har holdt på med dette ganske lenge.

Snug as a bug in a rug. Foto: Morten Skogly, NRK Upunkt

Barfot, skjør og sårbar

- Debut-albumet ditt het ”Barefoot”, som jo enten kan bety sårbarthet eller unge kvinner som løper bortover en eng uten sko om sommeren når alt er lyst og lett og så videre. Men så kom oppfølgeren ”Behind Closed Doors”. Det er en ganske annen følelse over den tittelen?
- Ja, kanskje. Jeg følte meg veldig naken da jeg ga ut ”Barefoot”, jeg følte at nå kan alt eller ingenting skje. Hva om jeg ikke fikk noen anmeldelser og ingen hørte på den? Det var som den følelsen man har når man går barfot. Du vet ikke hva du kan komme til å tråkke på, så du må trå forsiktig. Jeg følte meg litt Barefoot.
- Og så kom platen ut, og den ble anmeldt og ble godt mottat. Og da lukket du dørene?
- Nei! Tekstene på ”Barefoot” er, ikke melankolske, men jeg føler at de er i samme gate som tekstene på ”Behind closed doors”. Jeg gikk gjennom en veldig eksistensiell periode hvor jeg tenkte mye på konsekvensene av det man gjør, og jeg la veldig merke til at jeg var i live, at jeg kunne få til ting.”Behind closed doors” handler om å legge merke til at man er skjør, at døden kan komme fort og at man ikke vet.
- Konsekvensene av å gå litt for mye med bare føtter?
- Kanskje det.

”Forest of words, I’m lost in your darkness. Silence, are you an enemy or a friend.”
- Fra låta “Hiding places”.

- Hvor går du når du skal hjemme deg litt unna?
- Da går jeg en tur eller på rommet mitt. Det vil si, akkurat nå har jeg ikke noe rom, jeg deler det med en venninne så jeg må jage henne ut først.
- Du har rimelig hektiske dager, slik er det gjerne når man skal lansere plate?
- Ja, det er veldig koselig. Men det går litt fort i svingene. Det er ikke alltid man vet hvilken dato eller hvilken dag det er. Men det går fint. Det er gøy.
- Så det er ikke slik at artistkarrieren river og sliter. At det blir litt for mye?
- Nei. Man kan jo velge å gjøre mindre, men jeg ønsker dette, jeg har valgt det. Det er klart at av og til blir man sliten, men det blir man jo av alt mulig. Dette er en veldig fin ting å bli sliten på.

Hiding places. Foto: Morten Skogly, NRK Upunkt

Yngst i stallen

- Du har gitt ut begge platene dine på Kirkelig Kulturverksted. Du må da være den desidert yngste artisten de har i stallen?
- Det er mulig. Jeg tror nok jeg er det.
- Det er kanskje ikke noe heftig ungdomsmiljø der?
- Nei, det er kanskje ikke det, men det er et utrolig solid og veldig bra sted å være, i hvertfall for meg. Jeg fikk jo platekontrakt der da jeg var 17 og flyttet til Oslo da jeg var 18 for å satse på musikken og jeg tror mamma og pappa var ”bittelitt” nervøs. Det som skjedde var at jeg fikk sommerjobb hos Kirkelig Kulturverksted, var der og tok oppvasken, vaska gulv og skjenket kaffe.
- Du har gått gradene?
- Men det som er fint er at jeg har fått et personlig forhold til dem og at jeg ikke bare er en vare. At jeg er en artist de har ønsket å satse på og som de følger opp. Det har vært en veldig stor trygghet for meg og for de som har vært nært meg. Det er jo mitt navn og mitt tryne, så man gir jo på en måte fra seg veldig mye av en selv, og da er det fint at man har de nære tingene i orden.
- Du føler deg i trygge hender hos dem?
- Ja.
- Du sier du ikke vil føle deg som en vare, men du er jo selvfølgelig det. Platen er ute i butikkene, og skal selges og den slags. Har du fått noe innblikk i hvordan musikkbransjen fungerer på disse tre årene som har gått siden du begynte å vaske gulv og koke te?
- Ja, men jeg tror jeg har sett veldig mye bra. Jeg er utrolig priviligert som får jobbe med de folkene jeg jobber med, og jeg har egentlig ingenting negativt å si. Alle har sagt at man må passe seg for musikkbransjen og jeg har skjønt at den er veldig ustabil. Men samtidig har jeg fått jobbet med utrolig profesjonelle og flinke og medmennesker. Det kan vel godt hende at jeg står i en særstilling der. Jeg får forresten hjemmelaget syltetøy av managementet mitt, det sier kanskje noe om den gode kontakten jeg har med dem. Og det gjør kanskje også at man tør å gi litt mer enn man ellers ville turt.
- Ellers ville du kanskje holdt igjen litt?
- Ja.

Gud trenger ikke promo

- Du har ikke lagt skjul på at du er personlig kristen. Det er kanskje en typisk norsk greie at dette er en veldig personlig ting som folk holder for seg selv og kanskje ikke engang forteller presten, langt mindre pressen. Det er i hvert fall ikke mange unge artister som sier det rett ut, kanskje bortsett fra deg og Silver. Har det vært et bevisst valg at man nesten må ”stå frem” med å tro i år 2002?
- For meg har det ikke vært slik. For meg er det bare slik at troen påvirker alt jeg gjør, fordi det betyr alt for meg. Hvis noen hadde sagt: Maria, du får ikke gi ut musikk hvis du ikke er litt mer stille med det du tror på, så kunne jeg latt være å lage musikk. Det betyr for mye for meg. Men det er forskjellige måter å gå frem på. Det er så mange som roper og roper for å bli hørt, og jeg tror ikke det er måten å nå frem på. Hvis folk ønsker å vite hva jeg mener om disse tingene så syns jeg de skulle komme og spørre meg direkte. Det er ikke noe jeg syns er vanskelig å prate om fordi det påvirker hele livet mitt. Jeg tror bare ikke at det er riktig fremgangsmåte å snakke om dette i alle intervjuene jeg gjør. For jeg føler at gud har kontrollen! Han trenger ikke promoteres.

Travel vår

Du skal spille på Quartfestivalen blant annet, og du skal lanserers i England og Tyskland. Du har en ganske travel vår og sommer foran deg?
- Det gis ut veldig mange plater i England og Tyskland så man skal ikke rope for høyt, men det er veldig spennende!

Maria Solheim ble intervjuet av Kristin Winsents, Musikkmisjonen@nrk.no
Tilrettelagt for nett av Morten Skogly, NRK Upunkt

Maria Solheim og hennes superkoselige bandmedlemmer. Foto: Morten Skogly, NRK Upunkt

Torsdag 2. mai holdt Maria Solheim og bandet hennes release-konsert for plata ”Behind closed doors”. Før konserten hadde Maria dette og si til spørsmålet om hvorfor hun virket så rolig:
- Jeg tar en dag i gangen. De fleste av forberedelsene er gjort ganske bra allerede. Nå er det bare å gjennomføre det. Det tror jeg blir veldig fint. Det er så koselige musikere og koselig plateselskap og koselig management så det tror jeg blir en koselig affære.

Og det ble det, en veldig koselig affære hvor en smørblid Maria (i sort silkekjole for anledningen) sang melankolske sanger om kjærlighet og det som bedre er, fortalte små historier og delte ut Fox og Daim til de flinkeste og koseligste publikumerne. Veldig sjarmerende og intelligente tekster og fantastisk stemning.

Slideshow: Se bilder fra Maria Solheims releasekonsert på John Dee 2. mai 2002.