Vidda var full av rein. Kampen om beitene ble tøff.
Småbrukene forsvant. Folk flyttet fra bygdene og inn til byene.
Fjordfiskerne ble «kasta på land».
Likevel...dette er ingen historie om alt som gikk nedenom og hjem i Sápmi. Tvert imot.

En solskinnshistorie fra nord

Troen på suksess er sterk, og noen har lykkes.

Folk fra storbyer som Helsinki og Moskva betaler Edgar Olsen 5000 kr døgnet for å nyte roen og utsikten.

I Nesseby har Edgar bygd to luksushytter helt nede i fjæra ved Varangerfjorden.

Beviset på unik matkvalitet: Gull i Norgesmesterskapet.

Karen og John Anders Utsi i Karasjok fikk mangedoblet prisen på reinkjøtt da de begynte å lage egne matprodukter.

Karine Kimo Pedersen drømte å jobbe i storbyer som New York. Her skulle hun vinne designpriser, heder og ære.

Men Karine flyttet hjem til Tana, fikk mann og barn – og startet egen bedrift som hjelper andre gründere med å bli sett ute i verden.

Finnmarkingene har en ting felles:

Gründerne fikk starthjelp.

– Pengene var avgjørende i startfasen, sier alle tre.

Sveip videre og se hva Edgar, Karen og Karine har lykkes med.

Og starthjelpen gründerne fikk, kom fra Sametinget.

Vil du kjøpe en fiskebåt, bygge fjøs, starte en reiselivsbedrift, jobbe med duodji eller trenger penger til PC, kan du søke om tilskudd.

Tradisjonelle næringer som reindrift, fjordfiske og landbruk skal leve videre, er målet.

Målet er å gi folk en mulighet til å bli boende på små steder i nord.

Samtidig vil Sametinget hjelpe folk som vil gjøre noe innen kreative næringer.

Sametingets tilskuddsordning til næringslivet (STN) kalles ordningen, og folk fra 31 kommuner i nord kan søke om penger derfra.

Krabben som ble gull verdt for Edgar

Fra 1990-tallet og utover ødela krabben garna til fiskerne i Øst-Finnmark.

Før det var fjordene fulle av sel.

Derfor klarte ikke alle fiskerne å få nok torsk til å få nye kvoter fra staten.

«Vi ble kasta på land» var begrepet fiskerne selv brukte.

Men det skulle bli bra...

I dag er krabben gull verdt for mange.

Fisker Edgar Olsen (49) har god inntekt fra disse, men kongekrabben er også en viktig del av reiselivssatsingen hans.

Gjestene blir med på Varangerfjorden. Her fanges krabben, og nesten umiddelbart servert på matfatet.

– Slik får folk se hvor viktig fjorden er for bosettingen. Det er den som har gitt oss mat og liv. Nærheten til naturen betyr alt, sier Edgar.

«Vi har tilgang på det meste av mat fra øverste hylle. Alt vi gjør er basert på høstingskultur og tradisjoner. Vår visjon er å gi folk det ekte.»

Edgar Olsen

Hyttene ligger utsatt til for den iskalde vinden, men det er den gjestene er villige til å betale for.

– Vi må selge det vi har. Austavinden, lyden fra bølgene og det skiftende lyset er luksus for mange. Og ingen pruter på prisen, forteller Edgar.

«Bra er greit, men vanvittig bra og sinnssykt bra, det er litt mer oss. Det vil jeg gi mine gjester. Mulighetene er her. Det er opp til oss selv.»

Edgar Olsen

Veien til suksess har vært lang.

Da Edgar skulle starte opp som fisker i 2005, hadde han ikke egenkapital til å kjøpe seg fiskebåt.

Han fikk høre om tilskuddsordningen til Sametinget, søkte og fikk 80 000 kr til sin første båt.

Mange i nord har fått hjelp til å kjøpe båter.

– Det trengs 10-20 prosent risikokapital. Har du ikke den så får du ikke banklån. Jeg har vært heldig og fått tilskudd til flere båter og bedrifter, forteller Edgar.

Nesseby kommune har i samarbeid med Sametinget modernisert havna og bygget ut fiskemottaket.

Dette skapte god rekruttering til fiskeryrket. Fiskerne tjener godt. Statusen er hevet.

Og noen, som Edgar, kombinerer fiske og reiseliv.

Folketallet i små kommuner har gått dramatisk ned. Uten hjelpen fra Sametinget kunne det vært mye verre, tror Edgar.

– I Nesseby er det fem fiskere som faktisk har barn i barnehagen. I en liten kommune som vår, er dette avgjørende for bosettingen.

Da Karen selv tok grep

Høyt reintall. Intern krangel. Vold. Reintyveri. Rettssaker.

Mange i Norge har et slik bilde av reindriftsnæringen fordi det er dette media ofte forteller om.

Men stoltheten over egen kultur og troen på verdens beste produkt endret bildet for mange.

Hundrevis av pakker skal ut til kjøpere fra hele Norge.

Karen Utsi Sara (47) administrerer bedriften. John Anders jobber med produksjonen, men resten av familien trår til når det er mye arbeid.

Sammen har de bygd opp bedriften i den lille bygda Jergul i Karasjok.

Slik er det tradisjonelle tørkakjøttet; reinsdyrside. Men også bogen, låret og hjertet brukes.

Prosessen er lang. Kjøttet saltes. Så tørkes det ute i vinterkulden i om lag to måneder.

Samene har brukt det som turmat i lang tid.

Goikebiergu heter det på samisk.

Til «Ola og Kari Nordmann» kommer det i små poser.

– Da vi startet opp i 2011 hadde vi som mål at det skulle se proft ut. Det skulle skinne utad at dette er noe vi vil og kan. Kvaliteten på kjøttet var vi helt trygge på. Er dette på plass, kjøper folk det, forteller Karen.

«Litt kulturkrasj kan det bli. Samer vil ha fett på tørka kjøttet. Dáža, norsken, vil ha det renskåret, altså helst uten fett.»

Karen Utsi Sara

Dyr fra egen flokk brukes til all produksjon.

I 2018 vant Karen og John Anders gull med snacks av reintunge i norgesmesterskapet i kjøttprodukter. Året før ble det bronse for røkt flatbiff.

Og fokus på kvalitet betaler seg.

Tidlig på 2000-tallet var prisen på rein de solgte til slakteriet svært lav.

– Laveste pris var 2 kr pr. kilo på kalver under 15 kg.

Da de begynte å produsere kjøttet selv, spratt fortjenesten pr. kg kjøtt til himmels.

– Vi kunne utnytte hver eneste bit av reinen.

Karen og John Anders fikk penger fra Innovasjon Norge til byggingen.

– Men vi hadde beregnet kostnadene for lavt. Alt vi tjente måtte derfor gå til investeringer. Heldigvis har Sametinget en god ordning. Der har vi fått hjelp til å kjøpe noe av maskinene og utstyret, sier Karen.

Etterspørselen etter kjøtt har økt. Folk trekker fram smaken og at det er sunt, viser undersøkelser.

Landbruks- og matdepartementet viser til at forbruket av reinkjøtt øker mest blant de unge.

Slakteriene betaler også reineierne godt.

«Mye bra har skjedd. Vi føler at vi selv også har bidratt til å skape et godt rykte om oss selv, vår egen næring og våre produkter.»

John Anders og Karen Utsi Sara

Karine vil vise det unike unikt

«Vi skal ikke fornorske designet for å tilpasse oss det norske markedet. Våre kunder skal jo selge det samiske til det norske markedet slik det er.»

Karine Kimo Pedersen

Karine (31) møter en samisk reiselivsbedrift på Nordkyn i Finnmark.

Som same har hun en fordel når hun skal selge «det samiske».

– Det beste for oss er å høre når kundene sier at vi skjønner dem, at vi forstår hvordan de tenker, sier designeren fra Tana.

«Vi utfordrer kundene til å tenke på hva som skiller dem ut fra alle andre. Målet er å gjøre dem så unike som mulig i det unike.»

Karine Kimo Pedersen

Karine bruker ting fra samisk hverdag i design og logoer.

– Også samiske bokstaver som Š, Á og Č, er fine designelement. Språket skal få skinne, og der det trengs kan vi ha en oversettelse. Spesielt utlendinger syns det ser veldig eksotisk ut.

Hun drømte om å jobbe for store designbyrå i byene.

Istedenfor reiste hun hjem til Tana. Lokale bedrifter fikk nye logoer, brosjyrer og nettsider.

– Jeg hadde ingen gründeridé, men fikk stadig flere jobber. Nå er vi en bedrift med fire ansatte, og kunder fra Røros og nordover.

Ellinor Guttorm Utsi på Nordkyn satser på cruisegjester fra Hurtigruten.

– Å bruke lokale eksperter som Karine på markedsføring, er en del av våre egne bærekraftmål, sier hun.

En liten laptop var Karines verktøy det første året.

– Tilskudd fra Sametinget bidro til at jeg fikk nok penger til å kjøpe en ordentlig maskin som gjorde at jeg ble mer effektiv i jobben.

«Det har ikke blitt noen designpriser ennå, men jeg håper jo at noen legger merke til oss. »

Karine Kimo Pedersen

Ordningen hvor Karine, Karen og Edgar har fått penger fra, er gammel.

Staten opprettet den i 1975, og folk fra fem finnmarkskommuner kunne søke om tilskudd.

Etter at Sametinget ble opprettet i 1989, søkte flere kommuner i nord om å bli en del av STN-området.

Fra 2020 er 31 kommuner, hele kommunen eller bare deler av kommunen, med i ordningen.

Sametinget vil ha endringer
Hvem kan søke om penger i framtida?

,

De siste årene har Sametinget satt av 34 mill. kr pr. år som folk i STN-området kan søke på.

Innovasjon Norge ga 345 millioner kr i tilskudd til søkere i Troms og Finnmark i 2020.

Etter hvert som STN-området er utvidet, er pengene fordelt på flere søkere.

Nå vil Sametinget endre på ordningen. Alternativet er å avslutte den.

Istedenfor kan det bli snakk om å lage avtaler mellom Sametinget og utvalgte kommuner. Sametinget vet ennå ikke når dette er på plass.

Hvem vil få samme starthjelp som Edgar, Karen og Karine fikk? Får vi nye solskinnshistorier?

,

JOURNALISTER

Eilif Andreas Aslaksen og Thor Werner Thrane

Fotografer

Eilif Andreas Aslaksen og Marie Louise Somby/Árvu

Grafikk

Dan Kåre Engebretsen

Ansvarlig redaktør

Vibeke Fürst Haugen