Nordiske giganter

Komponister med tonespråk fra 1900-tallet

Publisert 23.08.2001 12:02 - Oppdatert 23.08.2001 12:15

Fartein Valen(1887-1952)

Komponisten, Fartein Valen, arbeidet lenge med å finne sitt eget tonespråk. Valen var grepet av den mektige musikken til barokkmesteren, Johann Sebastian Bach. Likevel følte han at det var riktig for ham å fortelle på en annen måte. Fartein Valen har selv sagt at han ønsket å komponere selvstendig musikk, i stedet for å kopiere de store mestere.
Etter hvert valgte Valen å komponere med utgangspunkt i tolvtone-skalaen; og lage såkalt atonal musikk. Han ville også skape en moderne flerstemmighet (polyfoni), og videreføre Bachs tanker om musikk til Guds ære. Fartein Valen vokste opp i en musikalsk misjonærfamilie. Han var dypt religiøs hele livet.
Fartein Valen ble født i Stavanger i 1887. I en periode av barndommen bodde lille Fartein på Madagascar sammen med familien. Her lærte han seg språket, og ble inspirert av den lokale folkemusikken. Valen hadde lett for å lære språk. I voksen alder kunne han ni språk.
I 1920 og 1930 årene var det god tone å ta opp den musikalske arven etter Edvard Grieg. Fartein Valen ble i stedet nyskaperen, som ønsket et mer moderne og et mer internasjonalt uttrykk i musikken. Store deler av publikum var ikke rede til å ta imot denne nye musikken.
Fartein Valen døde på familiegården i Valevåg i 1952.

Wilhelm Stenhammar (1871-1927)

Den svenske komponisten, Wilhelm Stenhammar, hører inn under senromantikken. I Sverige levde nasjonalromantikken videre langt inn i den moderne tid. Selv om Stenhammar var skeptisk til den moderne musikken, var han ikke helt avvisende overfor de dristige nye komponistene som markerte seg på slutten av hans liv.
I Sverige blir Wilhelm Stenhammar betraktet som den viktigste nyskaperen i svensk musikkliv på begynnelsen av 1900-tallet. Han ble kjent for sine polyfone (flerstemmige) strukturer. Stenhammar komponerte bevisst musikk for musikkens egen del – ikke musikk som skulle skildre noe bestemt. Stenhammar var kunnskapsrik, allsidig og velutdannet innenfor sitt fagområde. Han var pianist, komponist og dirigent!
Wilhelm Stenhammar er født og oppvokst i Stockholm. Han reiste til skjærgården utenfor Stockholm i sommerferiene. Han studerte piano i Berlin, og hadde en lykkelig tid som ung komponist i Firenze i Italia. Senere i livet kunne han ha perioder med så sterk selvkritikk, at han måtte ta lange pauser fra komponistarbeidet. Wilhelm Stenhammar ble i senere år påvirket av sine komponistkolleger, Jean Sibelius, og Carl Nielsen.

Carl Nielsen(1865-1931)

Den danske komponisten, Carl Nielsen, hadde sine røtter på landsbygda. Den første musikken han hørte var enkle folkelige sanger på Fyn. Faren hans var maler og landsbymusiker, og av ham lærte unge Carl å spille fiolin og kornett. Senere ble studenten Carl inspirert av Københavns rike musikkliv, og av musikkmiljøene i de store byene i Europa. Komponisten Johannes Brahms gjorde inntrykk på den unge Carl Nielsen.
Selv hørte ikke Nielsen til noen bestemt ”skole”. Han utviklet etter hvert en helt individuell og særegen stil som komponist. Carl Nielsen er kjent for å ha en helt ny og frisk tilnærming til tonalitet. Hans musikk har en uvanlig rytmisk energi. Carl Nielsen er den sentrale skikkelsen i dansk musikk i tiden etter romantikken. Han dirigerte ofte sine egne verker i utlandet.
I årene 1915-19 var han lærer i teori og komposisjon ved Musikk-konservatoriet. I 1931 ble han direktør på konservatoriet. Nielsen har inspirert en rekke yngre danske og svenske komponister. I årene etter 1945 har musikken hans blitt mer og mer kjent i det internasjonale musikkmiljøet.

Jean Sibelius(1865-1957)

Den verdensberømte finske komponisten, Jean Sibelius, begynte å spille piano allerede som 7-åring. Som 15-åring komponerte han sitt første musikkstykke for fiolin og piano under tittelen: ”Vanndråper”. Samtidig begynte unge Sibelius å ta fiolintimer. Han hadde drømmer om å bli en stor fiolinvirtuos. Likevel studerte han jus i en periode.
På Helsinki Musikk-konservatorium ble Sibelius oppdaget av skolens rektor. Rektoren skjønte at her var et uvanlig musikktalent. Etter fire år i Helsinki, reiste Jean Sibelius for å studere videre i Berlin.
Allerede i 1900 var Sibelius internasjonalt kjent. Han ble bedt om å dirigere egen musikk både i Europa og i Amerika. I 1914 ble han utnevnt til æresdoktor ved Yale universitetet i USA.
Sibelius skapte en særegen finsk musikk uten å gjøre direkte bruk av folkemelodier. I 1892 fullførte han det første store verket, korsymfonien ”Kullervo”, som var inspirert av nasjonaleposet ”Kalevala”. Den store verdensutstillingen i Paris i år 1900 var et utstillingsvindu for det nye innen kunst og kunsthåndverk. Selv om Finland var en del av keisertidens Russland, hadde landet en egen paviljong. På programmet sto Sibelius sin første symfoni og ”Finlandia”. Musikken ble tolket som et symbol på finsk kamp for selvstendighet.
En kan dele musikkproduksjonen til Sibelius i tre perioder. Først skapte han ungdommelig romantisk musikk, senere kom den klassiske perioden, og til slutt den modne komponistens stilsikre verk. Mange britiske og amerikanske komponister ble inspirert av Jean Sibelius musikk.