Til jord skal du bli
Fredag 20. juni vedtok det britiske Underhuset å tillate aktiv dødshjelp. Britene følger etter blant annet Frankrike og øya Man, som nylig har vedtatt det samme.
Det britiske vedtaket gjelder England og Wales, men også her i Skottland diskuterer de folkevalgte å innføre aktiv dødshjelp.
– Jeg er tilhenger av at vi skal kunne velge når og hvordan vi skal dø. Men loven må beskytte sårbare mennesker.
Aktiv dødshjelp skal bare tillates for voksne, dødssyke personer med inntil et halvt år igjen å leve (et helt år på Man). Det skal være godkjent av to leger.
Deltakerne på dødskafeen til Jenny deler bekymringen om at noen kan føle seg presset til å begå assistert selvmord. Politikerne prøver å beskytte disse i lovverket om aktiv dødshjelp.
Tre av fire briter støtter prinsippet om aktiv dødshjelp, viser en meningsmåling fra YouGov. Bare en av åtte er imot.
Jenny mener folk snakker for lite om død, og inviterer til dødssamtaler på kafeen sin. Hun ønsker at døden skal ha en større plass i samfunnet.
– Død er den enkleste måten å bli kjent med folk på. Det er et universelt tema. Selv om folk ikke vet det ennå, så har de et syn på døden.
På kafeen deler de også litteraturtips, erfaringer, kulturelle skikker og tanker.
Det er ikke en sorggruppe. Jenny er ikke medisinsk utdannet, hun har studert filosofi. Kafeen skal samle folk og skape et fellesskap rundt samtaler om død.
– I Islam skal man være ferdig med å sørge etter tre dager. Jeg savner fortsatt pappa, 30 år etter at han døde. Det er godt å dele minnene med noen.
– Død er en naturlig del av livet. Den lærer oss å sette pris på det vi har.
– Da en fem år gammel fetter døde, fikk jeg vite det gjennom sosiale medier. Det gjorde vondt. Jeg trenger å snakke med noen om det.
Nylig fikk Jenny døden enda tettere inn på seg. Hun fikk hudkreft i panna og et nytt perspektiv på døden - og livet.
– Arret minner meg om hvor skjørt livet kan være.
Hun har beholdt sitt gode humør, og er ikke redd for å dø. Gjennom samtalene på dødskafeen, har hun også lært å være mindre redd for smerte.
Nå oppfordrer hun oss alle til å snakke mer om døden, som vi alle før eller siden må forholde oss til.