NASA rapporterte nylig om en feil på Voyager 1s kommunikasjonssystem.
Sonden sender det samme mønsteret av nuller og enere om og om igjen, og det å fikse 50 år gammel teknologi på 24 milliarder kilometers avstand er ikke bare enkelt.
Et utenomjordisk fotoalbum
Tvillingene Voyager 1 og 2 har rapportert fra rommet i nesten 50 år, men nå er det knute på tråden.
Uavhengig av om NASA får fiksa problemet eller ikke – om ikke lenge mister vi kontakten med sondene uansett.
Dette er radioisotopgeneratoren som befinner seg i Voyager-sondene. Den fungerer som et lite kjernekraftverk som omdanner varmen fra plutonium som brytes ned, til strøm.
Disse avanserte batteriene mister fire watt hvert år, og nå er de snart tomme.
Men for en reise sondene har hatt. Og for noen bilder de har tatt! Vi tar det fra begynnelsen:
Voyager 2 ble skutt opp fra Cape Canaveral i august 1977.
Reiserute: Florida - ut av solsystemet. Med énveisbillett.
To uker senere fulgte Voyager 1 etter.
Tvillingsondene skulle reise dit intet menneskeskapt objekt hadde vært før dem, og med på turen hadde deg med seg hver sin flaskepost, i tilfelle de skulle støte på aliens. Helt seriøst.
På dette tidspunktet sto planetene i en sånn posisjon at det ville være mulig å besøke de fire svære som ligger utenfor oss i solsystemet - Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun - på én og samme tur.
Dette skjer bare hvert 176. år.
Dagen etter avreise sendte Voyager 1 dette bildet av Jorda tilbake til motivet.
Neste stasjon: Jupiter.
«På dette tidspunktet var planetene bare prikker på himmelen, vi hadde ikke peiling på hvordan de så ut.»
Forventningene til Voyager var derfor enorme. Sondene var utstyrt med teknologi som kunne lære oss masse om forholdene på og rundt de enorme naboplanetene våre, og et kamera som skulle ta bilder i 800 ganger 800 piksler.
I tillegg hadde hver sonde med seg ei gullplate full av informasjon til eventuelle fremmede verdensromsivilisasjoner - mer om disse senere. De hadde også med seg hvert sitt amerikanske flagg, men det er vel noe mindre oppsiktsvekkende.
I 1879 tok den irske astronomen Agnes May Clerke det aller første bildet av Jupiter, gjennom et bakketeleskop.
100 år etter tok Voyager 1 dette bildet, og plutselig var Jupiter mye mer enn bare en prikk på himmelen.
I løpet av et par måneder i 1979 tok Voyager 1 hundrevis av bilder av planeten, blant annet dette legendariske bildet av Jupiters store, røde flekk.
Voyager 1 fikk også æren av å avsløre at aktive vulkaner eksisterer andre steder enn på Jorda - dette bildet viser et utbrudd fra vulkanen Loke på Jupiters måne Io.
Her er det første bildet av ringene som omkranser Jupiter, den tjukke, lyse stripa midt i bildet. Vi visste ikke at de eksisterte før Voyager sendte bildebevis. De tynne stripene er stjerner, de ser ut som de gjør fordi Voyager beveger seg mens den tar bilde med lang lukkertid.
Jupiters ringsystem tok seg enda bedre ut på dette bildet, som Voyager 2 tok et par måneder senere. Hva ringene er laga av? Stort sett noe så kjedelig som støv.
Neste stopp på turen var en annen planet med ringer, nemlig Saturn. Voyager 2 tok dette bildet på 21 millioner kilometers avstand i august 1981.
På dette tidspunktet hadde Voyager 1 allerede passert Saturn, og blant annet fått nærbilder av månen Titan og dens tydelige atmosfære.
I tillegg hadde den tatt bilder av Saturns ytterste ring. Bildene viste at ringen var merkelig skjev og skakk, og at to til da ukjente måner - Prometheus og Pandora - bidro til å holde ringen på plass.
Voyager 2 tok turen innom iskalde Tethys, og oppdaga et enormt nedslagskrater på den lille månen.
Da Voyager 2 var ferdig med Saturn, starta den på den drøyt fire år lange etappen mot Uranus.
Voyager 1 hadde på sin side starta på en mye lengre etappe. Den var ferdig med planetundersøkelser, og hadde satt kursen mot det interstellare rom, altså ut av solsystemet vårt.
Med på turen er de tidligere nevnte gullplatene. Dette er altså grammofonplater med lyd og bilder som skal gi eventuelle finnere innsikt i menneskehetens kultur, natur og vitenskap. En kosmisk flaskepost beregna på aliens!
De inneholder blant annet matematiske definisjoner...
...et bilde av barn som tar på en globus...
...og Chuck Berrys låt Johnny B. Goode.
Voyager 2 fant ingen som brydde seg om hverken matematikk eller Chuck Berry da den ankom Uranus i januar 1986. Den oppdaga derimot at den iskalde planeten har et skjevt magnetfelt, og det er da i hvert fall noe.
Nærbildene av Uranus' måne Miranda vakte oppsikt. De viste blant annet en 20 kilometer høy klippe, den høyeste klippa vi kjenner til i solsystemet. Skulle du være så uheldig å ramle utfor, ville du hatt nesten 12 minutter på å grue deg til møtet med bakken.
I tillegg oppdaga Voyager 2 hele 11 nye måner rundt Uranus, før turen gikk videre til solsystemets ytterste planet.
I august 1989, etter tolv år på tur, ble Voyager 2 det første fartøyet som fikk oppleve Neptun på nært hold. I dag, 34 år etter, er det fortsatt det eneste som har besøkt vår aller fjerneste nabo.
Neptuns ringer er langt mindre tydelige enn for eksempel Saturns, og består av et ekstremt mørkt materiale. Det hindra ikke Voyager fra å få de obligatoriske ringbildene du bare MÅ ta når du kommer til en ny planet.
Voyager 2 oppdaga også det som ble kjent som Den store mørke flekken, på Neptuns overflate. Det var rett og slett en enorm storm, med vindstyrke opp mot 2100 kilometer i timen. Da Hubbles-teleskopet zooma inn på planeten fem år senere, virka flekken å ha forsvunnet.
Voyager 2 fikk også foreviga Triton på nært hold. Månen, som gjerne blir sammenligna med en cantaloupemelon på grunn av sin karakteristiske overflate, viste seg å huse nitrogenissprutende geysirer.
Så slo Voyager 2 av kameraet for å spare batteri. Sonden hadde møtt sin siste planet, og styrte mot interstellart rom, der det uansett ikke er mye å ta bilder av.
Voyager 1, som da ikke hadde vært i nærheten av en planet på nesten ti år, hadde derimot et siste fotooppdrag...
14. februar 1990 tok Voyager 1 dette bildet av Jorda, på omtrent seks milliarder kilometers avstand. Det var et bestillingsverk fra den legendariske vitenskapsformidleren Carl Sagan, som døpte bildet The Pale Blue Dot. Det ble Voyager-ekspedisjonens aller siste bilde.
Etter dette fulgte 15 lite begivenhetsrike år for de to sondene. Verdensrommet består i stor grad av tomrom, noe Voyager 1 og 2 vet bedre enn de fleste.
I 1998 inntok Voyager 1 tronen som verdens fjerneste menneskeskapte objekt. Frem til da hadde sonden Pioneer 10 hatt den æren.
I desember 2004 skjedde det endelig noe igjen. Voyager gikk inn i grenselandet mellom heliosfæren, som er den ytterste delen av solsystemet vårt, og det interstellare rommet. I dette området møtes solvinden og den interstellare vinden, og skaper turbulens.
Tre år senere entret Voyager 2 samme grenseområde. Siden kameraet var skrudd av, benytter vi heller muligheten til å vise frem enda et av bildene på gullplata, som demonstrerer hvordan mennesker spiser, drikker og slikker.
Så, 25. august 2012, tok Voyager 1 et endelig farvel med solsystemet vårt. Sonden var nå i interstellart rom, det tilsynelatende uendelige tomrommet mellom stjernene - fortsatt på jobb. For første gang fikk vi målinger av kosmisk stråling utført av noe som befant seg der ute.
I 2018 fikk Voyager 1 selskap av Voyager 2 i det interstellare rommet. Eller - selskap og selskap. De seiler gjennom det tilnærma tomme rommet i hver sin retning, men de er i hvert fall i det samme tomme rommet. Som de to eneste menneskeskapte objektene.
I løpet av få år vil sondene gå helt tom for strøm, og slutte å sende data tilbake til antennene i Deep Space Network. Antennene befinner seg i Madrid, Canberra og - den du ser på bildet - California.
Voyager 1 og 2, som nå befinner seg henholdsvis 24 og 20 milliarder kilometer unna oss, vil uansett fortsette gjennom verdensrommet i 17 kilometer i sekundet i uoverskuelig fremtid. Selv om jobben er gjort, og de er løst fra meldeplikta.
Sondene har levert langt over forventning - Voyager-prosjektet har vært en dundrende suksess.
Så får vi bare leve med det faktum at ingen fremmede sivilisasjoner har vist interesse for gullplata og dette bildet av trafikkork i Thailand.
Foreløpig.
Journalist
Erlend Lånke Solbu
Foto
NASA
Redaksjonssjef
Sigurd Steinum
Redaktør
Nareas Sae-Khow
Ansvarlig redaktør: Vibeke Fürst Haugen
Nettsjef: Hildegunn Soldal