Kjærlighet og savn i et nytt hjemland
Bryllup på vent
Drømmen var å gifte oss ved et vann i nærheten av skogen. Nå vet vi ikke hva vi skal gjøre.
Kan vi feire kjærligheten mens andre får hjemmene sine ødelagt og familiemedlemmer blir drept?
Roksolana Shkrabatska (22) flyktet fra Ukraina to uker etter at krigen startet.
Kjæresten Oleg (22) ble igjen i Lviv. Alle tjenestedyktige menn mellom 18 og 60 år blir nektet å forlate landet.
Nå er det bare telefonen som binder dem sammen.
Roksolana bor i en blå brakkerigg på Økern i Oslo.
Den er et akuttmottak for flyktninger og har vært hjemmet hennes i to måneder.
Hybelen er liten og trang. Derfor er hun ute hele dagen.
Hun er trygg i Oslo, men får fortsatt flyalarm-varslene fra landsbyen på telefonen.
Moren er igjen i landsbyen, ikke langt fra Lviv.
De har en avtale: Moren skal ringe hvis noe har skjedd etter at flyalarmen har gått.
Hvis alt er ok, ringer ikke moren.
Roksolana er sliten av å vente.
Men det hjelper å tenke på kjæresten Oleg.
Det nye Deichman bibliotek i Bjørvika har blitt et fristed for henne.
– Det er fantastisk at Norge har dette tilbudet. Og så gratis!
Jeg er takknemlig for alle mulighetene jeg får i Norge. Jeg kan studere, og jeg får leilighet!
Nå har hun begynt å lære seg norsk.
Hun skal bosettes i Stavanger. Der har hun en venn fra Ukraina.
I stedet for å tenke på bryllupet, har Oleg og Roksolana begynt å lage nettbutikk sammen.
De lager plakater med bilder av Ukraina som de selger.
Fortjenesten skal gå til mat til ukrainere, siden alt har blitt så dyrt i hjemlandet.
Det hjelper henne. Hun føler at hun gjør noe nyttig, selv om hun er langt borte fra Oleg.
Og å ha en felles oppgave bringer dem nærmere hverandre.
Jeg vil gjerne bo i Norge en stund, men ikke for alltid. Jeg kan studere, jobbe og utvikle meg. Ukraina vil trenge unge mennesker med utdanning. Da vil jeg reise tilbake, og være med Oleg.
Kjærlighet er mer enn forelskelse
Kvæfjord har vist meg at jeg bør slutte å løpe fra livet mitt. Jeg stopper opp, puster og ser meg rundt. Jeg ser fjorden, fuglene og fjellene.»
Noe endret seg da Liliya Selina (20) kom nordover.
For første gang følte hun på en balanse og harmoni.
Hun er nyforelska i den lille bygda, men vil hun bli?
Liliya forlot krigen i hjemlandet for nesten fire måneder siden.
Nå bor hun på et mottak på Borkenes, ei lita bygd i Kvæfjord i Troms.
– Det beste er å være et sted der du ikke hører sirener og bomber. Du kan slappe av og puste ut, sier hun.
Før krigen var det mørkt innvendig hos Liliya. Hun søkte hjelp for å håndtere følelsene sine.
Men i Norge snakker hun med alle.
En venn fortalte meg at fjorden lignet på skjermbildet på Windows. Mens han må starte opp PC-en, kan jeg åpne gardinene.
Tåka ligger lavt og dekker de høye, majestetiske fjellene.
Kan du se for deg et liv uten kjærlighet, spør Liliya.
– Jeg kan ikke det. Kjærlighet kan skade deg, men det kan også hjelpe deg. Kjærlighet er viktig.
Å være i Kvæfjord er god terapi for noen som er stresset eller redd. Ei stille og rolig bygd, snille mennesker og nydelig utsikt.
Liliya flyktet fra Ukraina sammen med en venninne. Hun bor også her.
Men det er få mennesker på deres alder på Borkenes.
Hun og venninna bruker ofte å sykle rundt i bygda, og de danser og synger på rommet på mottaket.
Liliya opplever at krigen har tatt fra henne muligheten til å planlegge fremtiden.
Men hun håper å kunne studere og få seg en jobb, gjerne i Norge.
Hvis jeg får muligheten til å vise min kjærlighet til Norge og betale for meg, så vil jeg gjøre det.
Inn i varmen
Svitlana Skrobalo (22) har drevet med roing halve livet.
Hjemme i Ukraina var hun på landslaget.
Plutselig måtte hun forlate alt.
Nå har lidenskapen åpnet dører for henne i et helt nytt land.
Dagen etter hun flyktet fra krigen, fikk hun nøkkelen til den lokale roklubben i hendene.
Alle roere er som en stor familie. Det betyr ingenting at vi er fra ulike land.
Svitlana er den beste utøveren i klubben.
Hun trener og konkurrerer med de eldste guttene. De som vil satse.
Bare de kan matche hennes nivå.
Storesøsteren Olena (28) kom først.
I flere måneder bodde hun hos en barnefamilie fra Bergen.
Nå har søstrene flyttet sammen i en egen leilighet.
Foreldrene bor fortsatt i en landsby, nær byen Dnipro i Ukraina.
De vil ikke flytte fra hjemlandet.
Samtidig vil de at døtrene skal bli værende i Norge.
Det er veldig tøft. Vi savner dem veldig.
Når vi tror krigen har roet seg, eskalerer den igjen. Krigen må ta slutt.
Alt kjennes midlertidig nå.
Svitlana vil tjene egne penger. Hun drømmer om å trene barna i roklubben.
Men uten arbeidstillatelse er det vanskelig.
Søstrene ser for seg en fremtid i Norge.
– Vi tar ett år om gangen, men håper at vi kan bo her for alltid. Det er flere muligheter her.
Jeg vil lære språket. Det er den største barrieren.
Mens hun venter, ror hun i flere timer hver eneste dag.
Det gir en pause fra tankene som kverner.
Jeg føler meg trygg her.