Forsvarerne vinner!

En Zidane, en Henry, en Totti eller en Toni hylles når de bryter gjennom og fikser målet som sender laget videre, men hvor ofte har de ikke da havnet i garnet til en Cannavaro, en Gattuso, en Thuram eller en Vieira?

Målsnitt på 1,5 i kvartfinaler og semifinaler bekrefter tendensen fra forrige VM: Det er de defensive spillerne som i øyeblikket har overtaket.

Siden det i 1986 ble innført cupspill i fotball-VM fra åttedelsfinale, er det aldri scoret så få mål som i de to siste VM. Og om det ikke blir scoret sju mål til sammen i finale og bronsekamp, setter dette sluttspillet rekord med færrest mål etter gruppespillet.

Tre mål i semifinalene, seks i kvartfinalene og 15 i åttedelsfinalene gir 24 scoringer i cupspillet, like mange som i tilsvarende runder i 2002.

I 1998 ble det scoret 39 mål i de tre rundene, i 1994 hele 44 mål, selv i måltørke-VM i 1990 var det 29 mål, mens tallet i 1986 var 37.

Lov å jobbe

Nå er det ikke feig fotball som er årsak til måltørken, slik man kunne hevde i 1990. Tyskland har spilt alt annet enn feigt, og med atskillig trøkk i angrepsspillet sitt, men har scoret bare ett mål på de siste 315 minuttene VM-fotball.

Årsaken er svært dyktige forsvarsspillere, som får bedre hjelp enn noen gang. Om dette VM skal huskes for noe, så er det kanskje for at det var det sluttspillet hvor ingen stjerne var for stor til å bli svett på defensiv jobbing (kanskje bortsett fra noen av brasilianerne).

I semifinalen mot Tyskland brukte Italias spiss Luca Toni de fleste av kreftene sine på å presse de tyske forsvarerne i oppspillfasen. Intet sted på banen fikk hjemmespillerne ro til å sette i gang spillet. I semifinalen mot Portugal brukte Frankrikes spiss Thierry Henry også masse krefter på defensiv jobb.

To ankere

Men den beste hjelpen kommer fra de sentrale midtbanespillerne, som i mange tilfeller fungerer som et skjold foran midtstopperne.

Frankrike har Patrick Vieira og Claude Makelele, Italia har Gennaro Gattuso og Andrea Pirlo. Tyskland har Torsten Frings og Michael Ballack, Portugal har Costinha og Maniche.

Klassespillere som ikke er redde for å gjøre grovarbeid. Tre av fire semifinalister brukte 4-2-3-1-formasjonen som også er Norges grunnformasjon. Tyskland var alene om å bruke to rene spisser og en tilnærmet flat midtbanefirer, men for alle fire er de to ankerrollene på midten uhyre viktige og bekles av noen av de dyktigste spillerne.

Generelt har lagene med bare en spiller i ankerrollen slitt i VM, fra Sverige og Tsjekkia til England og Argentina.

Rast uten ball

Det som er rart er at lagene som lykkes defensivt med to midtbaneankere foran forsvarsfireren ikke er flinkere til å utnytte overgangsmulighetene deres ballerobringer byr på.

Mens VM i 2006 gjorde det stuerent for stjerner å jobbe defensivt, er best uten ball fortsatt intet moteord i
internasjonal fotball. Bevegelsen uten ball er noe av det mest skuffende i VM, og en årsak til at scoringssnittet er så lavt.

Jürgen Klinsmann er en av dem som har skjønt det. Det Jose Mourinho gjør i Chelsea, det Frank Rijkaard gjør i Barcelona og Arsene Wenger gjør i Arsenal er det eneste riktige for å komme videre. Det handler om fotball med høyt tempo, der ballen går fort framover på få berøringer, og der spillerne er trent for å kunne løpe i 90 minutter, sier han.

Følger flere opp, blir det kanskje verre for defensivspillerne neste gang. (NTB)