De debuterte i den lokale Notting Hill pub`en All Saints Hall den 29 august 1969, som Hawkwind Zoo. De fikk raskt ett rykte for sine utflippa live konserter og generell brokete livsførsel.

Hedonistisk innstilling

Dette lokket en viss musiker og ex-roadie til Jimi Hendrix til å ta en ledig bass jobb i Hawkwind, da den stadig skiftende oppsamling av musikere trengte en ny bassist i august 1971. Denne mannen som kom fra det ukjente bandet Opal Butterfly, gikk under navnet Lemmy Kilminster, han hadde en lett hedonistisk innstilling til livet for å si det pent og passet perfekt inn blant de andre i gruppa.

Nik Turnerog Lemmy

Hawkwind ga så ut noen av sine beste plater, In Search Of Space, Do-re-mi-fasol-la-tido og Hall Of The Mountain Grill som var oppkalt etter en lokal diner i Notting Hill. I 1973 kom også live albumet Space Ritual, som over 4 sider med musikk ennå står som den ultimate Hawkwind opplevelsen. Så mot slutten av 1974 begynte gruppas livsførsel og harde turnering å gi utslag, Lemmy som var den som kanskje levde hardest av dem alle, var så og si konstant på speed og alkohol, mens resten av bandet sverget til syre og tung hasj. Dette skapte krangel etter krangel og Lemmy var stadig på kant med de andre medlemmene.

Fullstendig speedet

Lemmy var kjent for å spille så høyt på konserter at det var umulig for han å høre hva de andre gjorde og omvendt. Så i mars 1975 kom Hawkwind med singelen Kings Of Speed, på b-siden hadde Lemmy fått med en låt han hadde skrevet kalt Motorhead.

Kings of Speed ble sluppet i 1975, med låta Motorhead på b-siden...

Etterfulgt i april med fullendgeren Warrior On The Edge Of Time, Hawkwind dro så på USA turne, slitne og med tynnslitte nerver, etter en hard englandsturne tidligere på året. Turneen startet 29 april i St. Louis og alt så ut til å gå så greit det kunne for Hawkwind på turne. Helt til de etter en konsert i Detroit på vei gjennom endeløse amerikanske landeveier i retning av Cleveland, stoppet turnebussen på en diner for å spise, det vil si alle bortsett fra en fullstendig speeda Lemmy som naturlig nok ikke var særlig sulten på dette tidspunktet, han gikk seg isteden en tur rundt i området og tok bilder med sitt nye kamera.

Når de andre hadde spist var de så opptatt av å komme seg i bussen for å rulle jointer at de helt glemte å få med seg Lemmy og kjørte rett og slett fra han. Lemmy måtte haike hundrevis av kilometer på egen hånd med homofile trailersjåfører og annen hvit søppel, i det ikke akkurat intellektuelle amerikanske midtvesten og kom seg omsider til Cleveland to timer før showstart, han hadde da ikke sovet på nesten to døgn. Lemmy etter å ha fått en blanding av kjeft og unnskyldninger fra resten av Hawkwind gjorde ferdig soundcheck, hvilte en halvtime, tok mer speed og spilte konserten, med resten av gruppa mysende skeivøyde og mistenksomme i hans retning, stemningen kunne ha vært bedre.

Rock`n`roll doktor

De dro så umiddelbart etter konserten i retning av Toronto. På grensen mellom USA og Canada ble bussen selvfølgelig raidet av kanadiske tollmyndigheter, som antagelig hadde luktet narkoinfisert rockesub lenge før bussen nådde grensen. På Lemmy fant de ett hvitt pulver de antok var kokain, men som i virkeligheten var amfetamin sulfat som hadde blitt skrevet ut til Lemmy av legen hans. Lemmy ble holdt igjen, mens de andre fikk kjøre videre, han havnet i fengsel i fem dager før misforståelsen ble oppklart, sikkert ikke den letteste å få tak i, rock`n`roll doktoren som hadde skrevet ut dette til Lemmy.

Lemmy, still going very strong...

Imens hadde gruppa fått en erstatning på dagen, den tidligere bassisten til The Deviants og Pink Fairies, Paul Rudolph, som da tilfeldigvis befant seg i Toronto, var venn av gruppa og tok over bassistrollen. Hawkwind hadde fått nok av Lemmys livsstil og sparket han mens han ennå satt i fengsel. Dette stoppet ikke Lemmy som med en gang han kom hjem til London, begynte å finne folk for å starte sitt eget band, oppkalt etter låta han hadde skrevet for Hawkwind; Motorhead.

Hva som så skjedde med Motorhead, behøver vel ikke nærmere beskrivelse her, men de ble et ikke akkurat uviktig band. Hawkwind fortsatte og fortsatte, men for en stadig mindre men dedikert fanskare og med flere utskiftninger enn det er kapitler i bibelen fortsetter Hawkwind den dag i dag å pumpe ut spacerock for folket.

Av Thomas Felberg, rockeorakel for MusikkMisjonen