Av Birger Vestmo

Regi: Hector Babenco
Medvirkende: Luiz Carlos Vasconcelos, Milhem Cortaz, Milton Goncalves

Babenco vil sjokkere og opprøre oss. Derfor vil han at vi skal bli godt kjent med de innsatte før de massakreres. En ny fengselslege er vår mann i historien. Gjennom ham får vi fortalt bakhistorien til flere av fangene, både mordere, ranere og voldtektsmenn. Ingen er mors beste barn, men alle er mennesker som lever under ekstreme forhold.

Det enorme fengselet var bygd for 3000 fanger, men har over det dobbelte. Små gnister kan skape store branner i overført betydning. Miljøet og den indre selvjustisen er godt skildret. Deler av filmen er filmet i det faktiske fengselet, som ble stengt for to år siden.

Sidespor

Som forventet møter vi mannen i rullestol som skaffer alt, gjengen med transer, den usikre ferskingen og mannen som stenges inne i isolat. Men i denne filmen får vi i tillegg fortalt historien til ørtogførti andre fanger. Det blir et salig styr å holde rede på dem alle. Og er det egentlig nødvendig med detaljerte forhistorier for å få et forhold til dem?

Mange av historiene føles som litt billige skillingsvise-historier og Babenco greier ikke å skape mennesker som føles helt ekte, særlig ikke når enkelte av skuespillerne overspiller. Dessuten synes jeg disse historiene er et sidespor for hovedhistorien Babenco vil fortelle.

Tomhetsfølelse

Massakren som konkluderer filmen er sjokkerende og blodig, men nettopp fordi mange av figurene ikke virker helt ekte, har ikke scenene den tilsiktede kraften. Jeg ble ikke tilstrekkelig provosert og ble i stedet fylt av en slags tomhetsfølelse.

"Carandiru" er et interessant innblikk i hvordan livet var innenfor murene i Brasils største fengsel, men jeg skulle ønske det handlet mindre om hvordan livet var utenfor.


Filmpolitiet, NRK Petre, 30. april 2004