Del 1 - forfattet av Are Sende Osen og Odin Jensenius

Det var en desember måned for ganske lenge siden.

Del 2 - forfattet av Kjell Arne Høybakken

17 minusgrader stod det på graderstokken. Odin stod i vinduet og kikket mot fjøset og tenkte på sin gode venn Are på hva han hadde ønsket seg til jul.

”Æ hi jo så dårle råd, at æ itj kan kjøp det han ønske sæ”, sa Odin lavmælt.

Det hadde kommet 12 cm med nysnø på dagen, men himmelen var nå skyfri og stjernene og månen lyste opp tunet.

KA BANG!! Plutselig smalt det forferdelig bak fjøset, etterfulgt av et lys som var så sterkt at det like godt kunne ha vært midt på dagen. Odin ble forskrekket og ropte ut. ”Ka i granskogen va derre???” Da sauebonden fikk summet seg, tok han på seg arbeidsdressen, og sprang ut mot fjøset. I det han rundet hjørnet av fjøset, så han et krater.

Akkurat som om noen hadde krasjet der. Odin sto og så mot krateret, og fikk øye på et par fotspor i nysnøen. Samtidlig hørte han at låvedøra ble lukket bak ham.

Del 3 - forfattet av Erlend Nilssen

Han snudde seg og så mot låvedøra.
"Kain det vårrå mule' at æ glømt tå å ha igjen døra da æ va ferdig i fjøset", sa Odin halvhøyt for seg selv.
"Ja, sånn at a blåst igjen i trekken, kanskje..."
"Nei, æ e heilt sekker på at æ lukt igjen døra etter mæ!"
Sammen med fotsporene som pekte rett mot døra kunne han bare trekke en slutning. Noen (eller noe) hadde løpt fra krateret, som fremdeles ulmet, og gjemt seg inne på låven. Av og til kan man nesten ønske seg at man ikke var en grunnleggende pasifist, at man hadde noe å forsvare seg med. Dette var en av de gangene da Odin, et kort
sekund, var inne på tanken å bære med seg en hesjestaur for å kunne dælje til med hvis det trengtes. Tenk om noen var slemme mot sauene!

Tusle tasle!

Med hjertet i halsen gikk Odin etter fotsporene mot låvedøra. Han trykket hanken på dørlåsen forsiktig ned, takknemlig for at han var flink å olje og holde ting i orden, det laget ingen hørbare lyder. Døra gled like stille opp og den forskrekkede sauebonden var inne i fjøset. Han lukket døra etter seg og tente taklampa.
Der var alt helt som normalt. Sauene lå om hverandre og holdt varmen, noen tygget drøv, men de fleste hadde gått til ro for natta. Sauene vendte de kloke snille øynene sine mot ham mens han gikk lengre inn. Det var da en lyd, en rasling i høyet og en svak jamring fikk blodet til å fryse i årene hans. Lyden kom fra høyet bak ham. Odin snudde seg langsomt...

Del 4 - forfattet av Runar Wigestrand

I høyet va det tilsynelatende helt tomt, men lyden var der stadig vekk. Som et ekko fra fortiden hørte Odin en stemme som sa : "Oooooodin, haaaaaalllløøøøy heeeei, kooooooordan ståååår deeet teeee?"
Odin begynte å angre på at han hadde satt føttene i fjøset denne kvelden. Med kaldt blod i årene og frykt i blikket, lette Odin frenetisk etter noe å forsvare seg med. Sauene ble med ett tyst. Ikke et knyst kom fra båsene.

Med høygaffel i hånda begynte Odin forsiktig å pirke borti høyet. "Vi e jo all individa, så man må jo ta hensyn, sjøl te bråkmakera i høyet”, sa Odin halvhøyt til seg selv. "Au!" kom det plutselig fra høyet. Nede i det ene hjørnet raslet det noe veldig og en liten fjøsnisse dukket opp. "Keffor gjor du det der?" kom det skarpt fra den halvmeterhøye fremtoningen med nisseklær.
Odin visste ikke hva han skulle tro om at en liten fjøsninsse sto og kjeftet ham huden full på hans egen gård. Han klarte allikevel å stotre frem
"Kem e du for ein liten tass?"

Fjøsnissen blei med ett alvorlig i blikket, haltet et skritt nærmere Odin og sa
"Odin Jensenius, sauebonde! Æ hi komme fordi æ treng hjølp til ei alvorlig kris!!! Du e den einastn som kan hjelp oss"

Del 5 - forfattet av Alexandra Auran og Stein Johanessen

«Ka vil du at æ ska hjølp dæ med, nisse?», spurte Odin forsiktig i tilfelle nissen var sinna fremdeles.
«Det hi sæ sånn at vi fjøsnissan hi eit et grautproblem... grauten blir satt ut, men det e ein fyr som driv og et den opp! Dæm stakkars fjøsnissan i Trøndelag e blitt nødt til å eta høy og resta fra julebukkgodteri som ungan meste. Æ veit itj mi arme råd.»

Nissen så fortvilet på Odin Jensenius, og Odin ble blank i øynene.
«Æ ska hjølp dæ æ sjø, nisse! Det ska itj stå på det! Du får bli me å gi sauan litt fôr før dæm ska såvå, så ska vi pønsk ut nåkkå for å ta grauttyven!»

Hvem er denne karen?

Nissen nikket, og de gikk igang med å gi sauene kveldsmat.
«Vi hi forræstn ei fantomtegning tå grauttyven som fjøsnissen oppi Meråker faxa te mæ i går», sa nissen da foringa var ferdig.
Fjøsnissen tok frem ett krøllete papir, med tegning av et stort hode med briller, og skjeggstubber og masse hår og det man kaller et fett glis.

«Han snakke visstnok Trondheimsdialekt», fortalte nissen.
Odin syntes tegningen minnet ham om noen, men fikk ikke tak i hvem. Han tenkte så det knaket, hvordan skulle han få hjulpet nissen å ta grøttyven?
«Æ ska færra te Trondheim og kontakt min gode venn og kollega Are. Vent her du, fjøsnissefar», sa Odin, før han hoppet inn i Ladan sin og satte kursen mot Trondheim.
Fremme i Trondheim ringte han på Ares ringeklokke.
(RING RING)
«DØRA E ÅPEN. Æ SITT PÅ DASS», hørtes det innefra og Odin gikk inn.
«Are vi må hjølp fjøsnissan… men sett du på toalette med døra åpen?!!! Å FY FOR EI LUKT, værre enn i fraukjellarn min.»
«Det e naturlig å gå på dass Odin, fortæl mer om fjøsnissan no.»
Are gjør seg ferdig på do, og Odin forteller.
Etter et kort rådsmøte utbryter Are «ODIN NO VEIT Æ KA VI SKA GJØRRA!»

Del 6 – forfattet av Jostein Krogrud

«For det første, så må vi bare kast herre fantomtegninga. Fjøsnissan e jo stort sett kjent for å finn på spik og faenskap, så personen vi leite etter ser åpenbart alt anna enn sånn ut», sa Are, mens han krøllet tegningen sammen, kastet den oppi toalettet, og trakk ned.

«Eh, ja, logisk», sa en litt mere en normalt forvirret Odin.

«Men, like fullt et viktig holdepunkt for den videre etterforskningen», utbrøt Are, med høyre pekefinger demonstrativt opp i luften.

«Personen e åpenbart velfrisert og kortklipa, alltid nybarbert og har absolutt ikke brilla. Videre e’n antakeligvis sur, eventuelt har’n et fromt smil. I hvert fall ikke et så sleipt og sleskt ett som på den tegning vi nettopp så», fortsatte Are, og gled inn i funderingenes verden.

«Men Are, kossen veit du det?»

«Følg med da Odin! Æ har jo nettopp forklart dæ at tegninga e 180 grader feil!»

«Jammen, va' det itj dumt å kast’n da, hvis den e' så viktig læll?»

«Æ har jo allerede analysert den! Vær still no Odin, så æ får tenkt mæ om.»

«Dessuten va' n itj 180 grader feil, medminner du holdt'n opp ner», sa Odin surt.

«Æ har det, herre lukte Kjell Magne lang vei. Æ mene dessuten bestemt at æ så at’n Bondevik hadd en kvit flækk på haka på intervjuet æ så på TV i går. Det må ha vært graut!» ropte Are.

«Få med deg rævva di no Odin. Vi må opp i klipparkivet og finne videobeviset!»

«Ja, men Are...»

«Hysj! No fær vi!»

Del 7 – forfattet av Alexandra Auran

Odin så på det hele med skepsis, men han visste at det var vanskelig å overtale Are når han først hadde bestemt seg for noe...

De tok Bobla til Are og kjørte mot NRK sine kontorer i Trondheim sentrum. Odin begynte å ymte frempå at kansje det var en annen person, fordi han kunne ikke tro noe sånt om Kjell Magne, et dydsmønster av stort kaliber.
(Vi må huske på at dette skjedde en desemberdag for lenge siden, hvilket kan bety at våre venner Are og Odin enda ikke har hørt om Kjell Mangnes depressive reaksjon).

"Eeh, du Are? Æ trur æ må tiss!", sa Odin og kikket uskyldig på Are som fulgte med om trafikklyset ble snart grønt. "No? Da må vi stopp igjen, kan itj du hoill dæ da?", svarte Are. "Nei, det e vældig presserende, Are, æ må ut å tiss!", sa Odin med en klynkende stemme. "Okei da, vi stoppe nedmed Burger King bortpå der", svarte Are snurt.

Odin hoppet ut av Bobla til Are, og løp bort til Burger King for å bruke toalettet der... men akkurat da han hadde kommet innom burgersjappa, fikk han se noe merkelig. Han tenkte med seg selv at hvis han ikke tisset nå, ville alt komme i buksa hans, så han tisset først og gikk tilbake dit hvor han så dette merkelige greiene. Der satt en gammel mann, han hadde langt, hvitt skjegg med hvite barter, og hvitt hår, stor mage, ikledd en rød drakt med en matchende rød lue. Det som var merkelig, var at mannen satt med noen sorte beksømstøvler som hadde rester av høy og sauebæsj. I munnviken hadde han noe som lignet mistenkelig mye på risengrynsgrøt... kunne det tenke seg at det var flere grøttyver enn tidligere antatt? Eller var dette en gammel mann som nettopp hadde fått sin porsjon på gamlehjemmet som han kansje hadde rømt fra? Odin bestemte seg for å gå bort og snakke med mannen.

"Ehh, unnskyld, æ koinn itj unngå å sjå att du har litt graut i muinnjvika di", sa Odin forsiktig. "Å hå håhå, sei du det ja, Odin, har du vært snill gut i år og?", svarte mannen. "Nja, kolles det?", spurte Odin. "Jaa, sjer itj du det da, da kainn det vårrå det samme!", sa mannen og kikket sint opp på Odin Jensenius. "Du hi vel itj saua, veit æ?", spurte Odin enda mer forsiktig. "Ha dæ vækk din dassmort!!!", ropte mannen.

Del 8 - Av Kjell Arne Høybakken

Odin snur seg og går bort til kassa og bestiller en kaffe, og går og setter seg på den andre siden av rommet. "Ka e de me hainn dere fyren. Æ meine å ha sjett`n før, men æ kainn itj plassern" tenker Odin hardt, mens han venter på at kaffen skal bli litt kald. For glo heit kaffe, det er ikke noe særlig.

Hvem er denne mannen?

Etter en 20 minutters overvåking av denne merkelige, men nokså kjente mannen, så kommer Are inn døra, helt rød i ansiktet av sinne. "Odin!! Odin Jenssenius, kor e du hænn???" roper Are ut i hele lokalet. Forsiktig strekker Odin armen si opp". "Æ e her Are" sier Odin med en lav stemme". Are snur seg, og i målbevist gange går han til Odin. "Ka e de du heill på med, træng du å psyk dæ opp førr å færra på dass, eller ka? Har du kjøpt da ein kaffe å , æ tænkt at du mått tømm blæra itj fyll på a" sier Are litt små irritert. "Are sætt dæ her, æ må førrtæl dæ nåkkå æ har oppdaga" sier Odin mens han nærmest drar sin gode venn i sofaen ved siden av han. "Sjer du hann der, hainn rætt over rommet?" "Ja" kommenterer Are fortsatt litt sur. "Ka e de me hainn da?" " Han vei kæm æ e, samt at hainn hi grøut i munnvika og høy å saueskit rundrt støvlan sin. Spørr du mæ så e hainn mistænkt nummer ein angående graut tyveriet. Ailt peike mot`n." Ka trur du Are? "Mulig det Odin, mulig det".

I samme øyeblikk, reiser mannen seg, går litt hovmoding mot utgangen, stopper opp og kikker mot Are og Odin. "Nå Are og Odin, ka trur dokk?" sier mannen, mens han ler smålytt ut døra. "HO HO HO HO"

EPILOG, forfattet av Elizabeth Lyster Andersen

Det var vinter igjen. Snøen lavet ned i store filler og la seg som et tykt teppe over by og bygd. Ute var det tyst. Bare lyden av spor i kram snø (eller noen som klemmer på en potetmelpose) brøt stillheten. Odin var på vei til låven og hans elskede sauer, og han kunne ikke unngå å merke at snøen la seg oppover låveveggen. "Ja, ja. Det va njo itj det værste som konnj skje." tenkte Odin (ka meine han nå med det? red.anm.), og tankene gikk tilbake til det merkelige som hendte den julen for mange år siden. Odin gikk inn til sauene. Det var godt og varmt der inne, og sauene humret. "Ka ska det bety at dokk humre sånn kvar gang æ kjem? Saua kannj no itj humre" Men det kunne sauene til Odin. Helt siden den gang, hadde de kunnet det. Hvem var det som hadde vært på besøk den gangen? Var det en av gamlingene fra gamlehjemmet borti lia som hadde vært på ferde igjen? Var det folk eller fe eller faktisk nisse fra outer space? Eller var det bare ArneBjarne (avløyseren på nabogården) som alltid hadde hatt lyst å jobbe i radio, og som nå hadde fått nok av den eksentriske (?) sauebonden?

"Det va no itj det", humret det ene sauen
"Nei, det va det no itj" humret en annen
"KA VA DET DA? KAN DOKK ITJ FORTELL MÆ KA DET VA?"
Odin skrek. Det var denne ene gangen i året at den så ellers sindige bonden hevet stemmen.
"Hæææ, hææææ" humret sauene.

I hovedhuset kunne mor og gjestene som var kommet til gården høre de frustrerte ropene.
"Han fæ no bare driv på" sa ho mor
"Det går vel over" sa gjestene
"Om han bare konj finj sæ nån andre vennahh" sa mor
" Æ syns no itj æ e så verst" sa tullbokken, som og var kommet

Ute snødde det fremdeles. Sporene var nesten borte. I de mange hus i Norges bygder var det akkurat som ropene fra den ene grenda trengte inn i alle krinkler og kroker;
Nå var det jul.
Alt var som det skulle være.

Ute snødde det...

SLUTT