Endelig id!
Fastemåneden ramadan er over. Det skal feires for første gang på to år.
På Haugerud fotballbane i Oslo starter feiringen av id med bønn.
Asibullah Khan gleder seg over feiring uten restriksjoner.
«Det er så deilig. Vi mennesker trenger hverandre. Bare det å møtes, føle på samhold og fellesskap gir en indre fred. »
Og etter en hel måned med fasting var det lang kø for å få seg en slush.
Både store og små koser seg med god mat og drikke.
«Dette er veldig koselig. I fjor var vi alle hjemme, det føltes veldig annerledes. Her får jeg en varmere følelse.»
Zayaan (9) liker godt feiringen på Haugerud. Ansiktsmaling, hoppeslott og slush er favoritter.
På Rådhusplassen i Oslo er det også god stemning.
Sang og musikk ble spilt for flere hundre tilskuere.
Og denne karen.
Fargerike kjoler, hennatatoveringer og store glis preger bybildet i Oslo.
Etter to år med pandemi er en felles feiring ekstra viktig for mange.
I Bergen står Dana Altenawi klar ved inngangsdøren til Haukelandshallen og deler ut dadler.
– Det er veldig gøy å få lov til å få være frivillig. Det å stå her får meg til å virkelig føle at nå er det id.
En vennegjeng har med seg Cynthia (til venstre) for at hun skal oppleve hvordan det er å be i fellesskap. Cynthia er ikke muslim.
Inne i hallen er det samlet over 2000 mennesker til felles bønn.
Utenfor hallen står Fatimatu Bah med sine tre sønner. De gleder seg mest til å få gaver.
Tilbake på Østlandet møter vi Ablet Ablimit og barnebarnet Rukiya Yosuf (2). De deltar på bønn og id-feiring på Uigurisk Islamsk Kultursenter i Sandvika.
Det serveres store mengder mat til alle oppmøtte. Blant annet polo, toxo parchiqi, samsa, pöre, sangza og nan.
Kvinnene spiser mat for seg, mens mennene spiser mat i rommet bønnen ble holdt.
En nysgjerrig Elinor (7) ser på mennene be.
Det er 23 år siden Ablimit forlot Øst-Turkestan, i Xinjiang-provinsen i Kina. På dager som denne blir savnet stort.
Det samme savnet opplever Tureysem Ashtin (42). Hun synes det er både trist og fint å feire id.
– Det minner meg på at vi har en datter som fortsatt er i hjemlandet. Vi møttes sist i 2016 og har ikke hørt noe fra henne siden.
Semire (11) viser fram et bilde av søsteren sin.
«Vi må feire barna vi har her, men denne dagen minner meg også på de som ikke er her.»