Litt som Asbjørnsen og Moe
Det startet da Ida Evita de Leon ville lære mer om norsk-afrikansk historie.
Lederen av Black History Month Norway visste at det hadde vært afrikanere i Norge i mange hundre år.
Men hvor var de i historiefortellingen?
– Jeg fant ikke noe, sier Ida Evita.
Utrolig nok, fant hun mer informasjon på Instagram, enn i Nasjonalbiblioteket.
Ida Evita ble oppgitt.
I fem år hadde hun jobbet med norsk-afrikansk kultur. Likevel kjente få i Norge til denne delen av historien.
– Jeg kjente meg ikke igjen i historien om Norge.
Slik startet jakten på den afrikanske delen av Norges historie.
Mennesker har alltid reist og flyttet på seg, og de historiene må frem, forklarer Ida Evita.
– Norge har aldri vært helt hvitt, eller noen som helst farge.
– Evnen til å stå opp for seg selv og sette grenser, den tror jeg man får gjennom historie, sier hun.
I en kjeller dypt under Oslo smiler Michelle Tisdel fra øre til øre.
– Jeg blir rørt hver gang jeg ser igjennom disse bildene.
Michelle er en av få i Norge som forsker på norsk-afrikansk historie.
Nå har hun hentet frem fotoalbumet til den norsk-amerikanske sangeren Ruth Reese, som bodde i Norge fra 1960 til 1990.
– Se! Her møter hun kong Olav, sier hun og peker.
Arkivene til norsk-afrikanere fyller knapt et par hyller i kjelleren til Oslo Byarkiv.
– Blir man usynlig i arkivene og samlingene, kan man bli usynlig i historien, understreker Michelle.
Ida Evita de Leon blir alvorlig.
Mangelen på nedskrevet historie, bidrar til diskriminering, mener hun.
Ida Evita sluttet som leder for Black History Month Norway i år.
Arbeidet der, kombinert med ønsket om å formidle norsk-afrikansk historie, ble rett og slett for tidkrevende.
– Jeg har jo ikke hatt et liv.
Hun ønsker nå å rette søkelyset på dem som kom før henne.
– Da kan vi bygge videre på andres erfaringer. Nå finner vi opp hjulet på nytt hele veien, fordi vi tror vi er de første.
– Jeg vil at sønnen min skal lære at det har vært afrikanere i Norge i over 400 år, sier hun.
– Jeg drømmer om å samle inn disse historiene. Være en slags moderne Asbjørnsen og Moe.
Rådhus rundt om i landet er fulle av malerier som viser historien om Norge.
Men menneskene på bildene er veldig homogene, påpeker Ida Evita.
– Det er fortsatt plass på de veggene.
– Jeg føler meg faktisk norskere etter at jeg startet med dette prosjektet, sier hun.
– Det å bli anerkjent på lik linje som hvite nordmenn er veldig viktig.