Vi treffer Eric Njuguna (20) fra Kenya, ved ungdommens eget samlingspunkt på klimatoppmøtet i Egypt.
– De nøler med å ta ansvar for krisen.
Eric Njuguna snakker om Norge.
– Forhandlingene skjer mens folk dør, sier han.
Klimagjelden?
Hvem skal betale for klimaskadene? Nå må verden bli enig.
Hjemme er det langvarig tørke og fare for hungersnød.
En tørke forverret av klimaendringer Kenya selv har liten skyld i.
Hele det afrikanske kontinentet står for tre prosent av verdens CO2-utslipp.
Njuguna mener at verden er forbi punktet der vi kun kan tilpasse oss klimaendringene.
Noen må også betale for tapet og skadene som allerede har skjedd.
Men hvem skal betale, og hvordan?
I to uker har verdens land forhandlet om dette på klimatoppmøtet, kjent som COP27.
De har ennå ikke blitt enige. Og nå haster det.
I dag skal de nemlig være i mål, ifølge programmet.
– Vi kan ikke tilpasse oss folk som dør. Vi kan ikke tilpasse oss ødelagt infrastruktur eller husdyrene vi har mistet.
Om dette feiler, svikter man alle dem som nå kjenner på konsekvensene av klimaendringene, mener Njuguna.
For Njuguna er penger til tap og skade avgjørende.
- Det blir lakmustesten på hvorvidt COP27 er en suksess eller ikke.
Landene som har stått for utslippene og forårsaket klimakrisen gjør ikke nok, mener han. Rike land, som Norge.
Det er han ikke alene om.
– Det er veldig skuffende, sier Snigdha Tiwari (26) fra India.
Hun mener at flere land lover én ting utad, men sier noe helt annet når de først sitter ved forhandlingsbordet.
– De aner ikke hva vi står overfor. De forstår ikke hvilket ansvar de har, sier Tiwari.
I fjor brast en isbre ved hennes hjemsted. Vannet rev med seg to vannkraftverk, i tillegg til veien man skimter på bildet.
En uke etter hendelsen var et titalls mennesker døde, og 190 fortsatt savnet.
– Vi vil ikke akseptere penger i form av lån, uansett hva. De må forplikte seg, de må ta ansvar, sier Tiwari.
For første gang er tap og skade et eget punkt på agendaen under klimatoppmøtet.
Landene ser ut til å være enige om at noen bør betale. Men fredag morgen var det fortsatt få detaljer om veien videre.
Fredag morgen kom det første formelle utkastet til den viktige slutterklæringen for COP27.
Men punktet om hvordan penger til tap og skade skal fordeles stod tomt.
Det forhandles fortsatt.
Møt Helena Gualinga (20). Hun kommer fra Ecuador, men har også røtter i Sverige og Finland.
– Det har gitt meg et bredere perspektiv på hvordan én del av verden påvirker en annen.
På omtrent samme tid som hun ble født, etablerte et oljeselskap seg i landsbyen deres, Sarayaku i Amazonas, til stor protest fra de lokale.
– Vi har slåss mot olja så lenge jeg kan huske.
Ti år senere vant de frem i retten og fikk erstatning for områdene som ble ødelagt.
– Norge må starte der. De må forlate olja, omstille seg vekk fra fossilt, sier Gualinga.
Å lete etter olje og gass burde vært ulovlig sett i lys av hvordan det påvirker planeten og mennesker, mener Gualinga.
– En av de viktigste tingene vi alle kan gjøre er å fase ut bruken av fossil energi. Det krever at vi samarbeider om å slutte å bruke den.
Det sier Norges klimaminister Espen Barth Eide.
Norge har et stort moralsk ansvar overfor landene som er hardest rammet, sier Barth Eide. Og han understreker at pengene til tap og skade bør gis som bistand, ikke lån.
Han ser ikke på det som en klimagjeld.
– Det viktigste at man finner løsninger, ikke hva som er begrunnelsen.
Ansvarlig redaktør: Vibeke Fürst Haugen
Nettsjef: Hildegunn Soldal