I skogfinnenes rike

På 1500- og 1600-tallet emigrerte fattige finske bønder til Norge og Sverige.

Sult og uår tvang folk bort fra Savolax-området i Finland.

De slo seg først og fremst ned i de dype skogene øst i Hedmark, i dag kjent som Finnskogen.

De brente ned granskogen og sådde rug i asken.

Ingen vet hvor mange som kom.

"Finnemanntallet" fra 1686 har registrert 1250 finske innvandrere.

400 år senere er skogfinnene en av Norges fem offisielle nasjonale minoriteter.

Skogfinnenes "statsminister" Even Wiger sier at ifølge SSB er det i dag en halv million nordmenn med skogfinsk blod i årene.

Veien hit har ikke vært enkel.

Lenge ble det brukt sterke ord om skogfinnene.

I Sigdal ønsket man for eksempel at “allerhelst at sådan ukrutt måtte ganske utryddes”.

Andre beskrev dem som et “barbarisk Folk, som holder til næsten udi øde Skouge og Marker”.

Det finske språket ble undertrykket og mange kjente skam over sin bakgrunn.

Helt til for noen tiår siden tidde mange om sin bakgrunn. Noen fortalte det ikke til sin egen familie.

– Bestefar var skogfinne. Men han sa aldri et ord om det.

Det forteller Rune Grenberg, som i dag er ordfører i Grue kommune på Finnskogen.

Siden 1970 har skogfinnene arrangert Finnskogdagene på Svullrya i Grue kommune.

De har som mål å spre kunnskap om den skogfinske kulturen.

Like mye har dagene bidratt til å skape stolhet hos skogfinnene over egen historie.

Mia Markusas fra den finske ambassaden i Oslo er med når flagget heises.

For Finland er skogfinnene viktige som et bånd til Norge.

Hjemmebrenningen skjer med offisiell tillatelse.

Og det er sterke saker som brennes.

Over 50 år med Finnskogdager har gitt nytt liv til den skogfinske kulturen.

Det er designet en egen finnskogbunad, og bevarte skogfinske runesanger er spilt inn og utgitt på CD.

Asgeir Lindberget er 25 prosent skogfinne. Det fikk han ikke vite som barn.

– Da jeg skulle lage slektstreet mitt på skolen fikk jeg ikke de opplysningene som andre barn fikk.

I dag hjelper han andre å finne sine aner.

På Finnskogdagene kan folk sjekke DNA.

Det skal gi presise svar på hvor mye finsk blod man har i årene.

Myndighetene registrerte skogfinnene med etternavn basert på fars fornavn i stedet for deres finske slektsnavn, og i arkivene ble også fornavnene fornorsket. Slik forsvant den finske navnekulturen.

Nå vil folk finne sine gamle slektsnavn. Gamle dokumenter og protokoller er trykket opp på nytt.

Noen tar opp igjen slektens gamle etternavn.

– Det handler om identitet, sier Lindberget.

I motsetning til i Sameland, er finske stedsnavn lite i bruk i skogfinnenes områder.

Svullrya er sentrum i Finnskogen. Der lever de finske stedsnavnene.

Fjorårets statsbudsjett ga 100 millioner til nytt museum for skogfinnene.

Skogfinske organisasjoner i Norge og Sverige jobber nå med å skaffe seg et eget offisielt flagg, slik samene har.

Republikken Finnskogen har hatt sitt eget litt mer uformelle flagg siden 1978.

Da skulle de male en bildør. Det de hadde var grønn og svart maling og grå markeringstape.

Resultatet ble dagens flagg. I nettopp grønt, svart og grått.

Fire hundre år etter at de bosatte seg i de tette granskogene er sirkelen sluttet.

Stadig flere skogfinner er stolte av hvem de er.