Dette er Tomas Husdal. Til daglig er han realfagslærer i Bodø.
Men på fritida er han lidenskapelig opptatt av grotter.
Dypt begravd under føttene våre ligger tusenvis av mørke tidskapsler.
I stummende mørke jakter «grotteren» Tomas på noen av naturens mest verdifulle skatter.
Han lever og ånder for å utforske de underjordiske labyrintene.
Men setter han disse mystiske og sårbare økosystemene i fare?
Dilemma i dypet
Skal de holde oppdagelsen hemmelig og la grotta være urørt, eller utforske og risikere å ødelegge uvurderlige verdier for alltid?
Skal du inn i ei grotte bør du vite hva du driver med. Det er viktig med hjelm, hodelykt, ekstra lys, mat, drikke og ekstra klær. Han har også med ei slynge for å sikre seg hvis han skal passere skrenter og stup inne i grotta.
«Den største faren er at man enten ikke finner veien ut, eller skader seg og ikke kommer seg ut. Derfor bør man aldri dra på grottetur alene. »
Sammen med kompisen Jan Harald Olsen begynte de å utforske områdene rundt Sørfold i Nordland i 2013.
På overflaten er det frodig og gjengrodd, men under bakken er berggrunnen rik på kalk og marmor. Det er her i Nordland de fleste grottene i landet finnes.
«Det blir noen timer tråkking i slikt terreng. Man kan ikke stå på en høyde og se utover. Det er «hands on» leting. Grotter oppdages ofte på steder der folk har leita mange ganger tidligere. »
Men selv om du ikke ser noen grotteåpning, kan du ane at du nærmer deg noe på andre måter.
På tur opp i terrenget kjenner de det. Den kalde trekken.
Ved å følge den kalde lufta åpenbarer det seg etter hvert ei sprekk i berget.
Kraftig gjennomtrekk tyder på at det kan være et ordentlig grottesystem. Lufta som kommer inn i grotta lengre opp må ha fått tid til å kjøle seg ned.
«Vi hadde fått tips fra lokale om at det var grotteinnganger store som hus i området. Vi hadde vært storfornøyd med ei grotte på noen titalls meter.»
Åpninga minner ikke akkurat om noe hus. De lyser ned med lyktene. Men greier ikke å se mer enn noen meter, før den trange gangen svinger mot høyre.
Tomas ringer telefonvakta. Inne i grotta er det ingen mobildekning. Vaktas oppgave er å tilkalle hjelp hvis de ikke har meldt tilbake innen et gitt klokkeslett.
«Vi har ingen anelse om hvor langt det går, men vi må bare utforske.»
Inn i det ukjente
De kravler forsiktig ned de første meterne, før det åpenbarer seg et stort kollapsrom med flere sideganger. Pulsen er høy.
«Det å gå innover en ukjent grotte, kanskje som den første noensinne er helt ulidelig spennende. Du er mest spent på hvor langt du kommer før det stopper, og tør nesten ikke se rundt neste sving.»
Men i stedet for «her blir det stopp», kommer det denne gangen ei kraftsalve fra Jan Harald:
«Nei, korr i nasn! Ho går videre!»
Dette blir stort, tenker de. Kanskje flere hundre meter grotte!
Samtidig kikker de seg nervøst rundt etter tegn på tidligere besøk. Bare et par måneder tidligere fant de en rusten springkniv innerst i ei grotte de var sikre på var uoppdaget.
Men sporene etter folk dukker aldri opp. Kanskje er Jan Harald og Tomas de første menneskene som setter føttene sine inn i denne grotta.
«Å ta på seg utstyret og gå innover i det ukjente med et håp, og ingen anelse om hva du vil finne, er en av de største opplevelsene du kan begi deg ut på. »
«Å utforske en så stor og ukjent grotte er som «The Holy Grail» for oss grottere.»
«Det er omtrent som de siste hvite flekkene på kartet. Det er grottene, havdypet og verdensrommet som gjenstår å utforske. »
Han synes det er artig å tenke på at det er deler av denne grotta hvor det har vært færre mennesker enn på månen.
«I store deler av grotta har vi bare vært én gang. Men det får meg igjen til å tenke, burde vi latt være å dra dit, og la det være helt urørt? »
En av naturens mest verdifulle skatter
Grottene har en enorm betydning på grunn av deres unike egenskaper som klima- og zoologiske arkiver. De forteller også hvordan landskapet i Norge så ut før istidene satte inn.
«I grottene står tida stille, beskyttet fra kreftene på landoverflata. Mer enn 40 istider de siste tre millioner årene har skrapt vekk alt på landoverflaten, men inne i hulene er det bevart. Grotter er blant de mest seiglivede landformer som finnes. De forsvinner ikke før fjellmassen rundt er erodert vekk.»
Dryppsteinene i grottetaket og på gulvet kan brukes til å rekonstruere klimahistorien. Vi har klimakurver basert på disse som reflekterer temperatur og nedbør mer enn 750.000 år tilbake i tid. Det er ingen andre klimadata fra land som går så langt tilbake og er så detaljerte.
Alle grotter har en rik mikrobeflora. På bildet tar studenter prøver av mikrobiologiske samfunn i ei grotte. Disse er svært sårbare og utsatte for forurensning, og kan potensielt inneholde nye typer antibiotika. Det er viktig at vi får studert dem.
Under utgravningene i ei grotte i Kjøpsvik i Nordland har det blitt funnet omfattende beinforekomster av isbjørn, ulv, sel, korthalemus, torsk og lomvi, som kan strekke seg mer enn 100.000 år tilbake i tid.
Forskerne anvender disse kildene for å undersøke endringer i biologisk mangfold i tidligere tidsperioder med kalde og varme sykluser, og for å lære om motstandsdyktigheten til arter og økosystemer i forhold til dagens klimaendringer.
Nettopp de store verdiene grottene inneholder gjør at både grotterne og forskerne er bekymret. Mange av de store og spektakulære hulene i Norge blir brukt til turisme og kommersielle formål, som fører til stor trafikk og slitasje.
Underjordisk bresjø-sediment i Svarthammarhola er enestående i sitt slag. Denne avsetningen er nedtråkket til det ugjenkjennelige.
– Jeg påpekte dette for en bekjent på Fauske, som svarte at «det er da ikke noe rart, for folk bruker den som rasteplass og lar ungene leike i sandhaugen».
«Grottene i Dumdalen i Jotunheimen har blitt brukt av leirskoler i mer enn 30 år. Titusener av støvler har sklidd igjennom systemet. Når slitasjen har kommet så langt, er det ingen vei tilbake. Det er nå omtrent blitt til et sølete sementrør som folk kryper igjennom.»
Smågnagerskjeletter på grottegulvet er vanskelig å få øye på, og er ødelagt på et øyeblikk dersom en ikke er ytterst oppmerksom. Lauritzen mener guidede turgrupper vanskelig kan unngå at slikt blir ødelagt. Slike skjeletter forteller om smågnagerår langt tilbake i tid.
Grotter som naturtype er rødlistet på grunn av all ferdselen, men han mener dagens forvaltningsmetoder har liten effekt.
– Problemet er nok at allemannsretten ble lagd for at folk skal få plukke bær og fiske, men hvorfor skal den gjelde i grotter, når den ikke gjelder i rovfuglreder? Det er tilsvarende sårbare områder.
Det har blitt forsøkt å legge grottene inn under nasjonalparker. Men de ligger spredt, og de viktigste grottene ligger fremdeles utenfor verneområdene. Det er også sånn at det er lov å drive kommersielle grotteturer i sårbare områder.
Han mener det trengs et artsvern, der grotter burde være fredet i utgangspunktet, og så eventuelt frigis etter undersøkelser.
– Nå er det fritt fram å gå løs på alt som er i rekkevidde. Ingen ser sin egen slitasje som betydningsfull, men sluttresultatet blir at grottene slites ut raskt.
Grotternes dilemma
Mens Tomas og Jan Harald beveger seg stadig dypere inn i det ukjente, blir også dilemmaet større for hver meter de tilbakelegger.
«Vi kom aldri til noen ende. Det bare fortsatte og fortsatte. Vakre formasjoner i leire, skattkamre av dryppstein, bekker som renner i hvit marmor, dyreskjelett og mye mer. »
For hva gjør man egentlig med en så stor oppdagelse?
«Slike store uberørte systemer er det ikke mange av i Norge. Vi var smertelig klare over at nyheten ville dra mye besøk til grotten. »
Et enkelt tråkk innover et sedimentfylt rør kan i verste fall ødelegge sjansen til å hente ut data om avsetningsmiljøer og klimahistorie for alltid.
Burde de la grotta forbli «uoppdaget» og urørt, som et arkiv for framtida?
«Man kan gjerne si at vi som er grottere vet hvordan vi skal oppføre oss i grotta og dermed ikke gjør skade, men selv vi sliter på formasjoner og tråkker i løsmasser.»
– Når vi da i tillegg får besøk av folk som ikke er klare over verdiene i grotta, som tråkker ut i helt urørte områder og tar med seg bjørnetennene og dryppsteinene, så er vi redde for at både de estetiske og vitenskapelige verdiene skal ødelegges.
De bestemmer seg likevel for å kartlegge grotta med begrunnelsen av at de måtte vite hva de hadde, før noen kunne vurdere grottas verneverdi.
For etter tre timer på den første ferden har de kommet seg 550 meter i luftlinje i grotta. Men på veien passerer de rundt 50 sideganger, som det ikke blir tid til å sjekke.
Grotta holder på flere hemmeligheter enn de er stand til å avdekke på egen hånd. De trenger hjelp til å kartlegge.
Men rykter sprer seg raskt. Hvordan skal de gjøre det uten at hele verden får greie på oppdagelsen?
«Vi involverte en håndfull andre grottere fra miljøet rundt Salten Grotteklubb til å hjelpe oss med de innledende undersøkelsene.»
Interessen og innsatsen er stor blant Saltens fremste grottere. Men det er stort hemmelighold, og strenge kjøreregler.
Først og fremst skal all utforsking foregå som kartlegging, både i de små og store grotteganger. Laser og kompass brukes til å nøyaktig måle avstander og retninger. Deretter brukes dataene til å lage detaljerte kart over grottesystemet.
Sporløs ferdsel er også viktig. Målet er å holde seg til en sti og få minst mulig tråkk i løsmasser.
– Om gangen er sårbar lar vi være å kartlegge den og prøver heller å finne en vei rundt. Grotta er viktigere enn kartet!
Stein-Erik Lauritzen forteller at grotternes innsats er kjempeviktig. Huleforskninga er i stor grad skapt av begavede amatører.
– De viktigste grottefunn rundt om i verden er nesten utelukkende gjort på fritiden av folk som har dette som hobby, sier Lauritzen
«Vi drives også av nysgjerrigheta. Vi vil vite. Hva finner vi rundt neste sving, hvor langt går den?»
«Det gjør det svært fristende å «bare sjekke» spennende ganger for å se hvor de fører.»
– Skal jeg gå gjennom denne gangen her og se hva som er på andre sida, eller skal jeg la den ligge urørt? Det er veldig lett å bestemme seg for å gå, og forsvare det med at noen andre kommer til å gjøre det uansett.
Han erkjenner at det ideelle ville vært å sperre grotten fysisk, og bevare den som et arkiv til fremtidige vitenskapelige metoder.
– Vi møter oss selv litt i døra. Men vi hadde jo ikke visst hva om som var inne i grottene hvis vi ikke hadde gått inn.
«Bare at vi har vært her med våre mikrober og puster, gjør at vi endrer miljøet i grotta og legger igjen spor. Vi knuser noen egg her inne mens vi lager omeletten, dessverre.»
Men selv om de har lagt igjen spor etter den grundige kartlegginga, har de fortsatt prøvd å holde grotta skjult de siste ti årene.
«Vi har «fredet» deler av grotta som er for sårbare for ferdsel, ved å sperre av med bånd. Vi har ikke gått innover de gangene, og vet ikke hva som er der.»
Han peker opp mot en liten passasje, eller et rør, som han kaller det.
– Der er det mulig er det mulig å gå videre. Når vi har ei så stor grotte er det plasser vi har oversett. Det er flere ting å finne her fremover.
Til sammen har de kartlagt 10.200 meter med grotteganger siden oppdagelsen. Den er nå Norges tredje lengste grotte.
«Vi kan allerede i dag finne ut så utrolig mye spennende i grottene. Tenk bare hva vi kan finne ut om 100 år. Dette er tidskapsler vi må bevare.»
Fotojournalist:
Benjamin Fredriksen
Ansvarlig redaktør: Vibeke Fürst Haugen
Nettsjef: Hildegunn Soldal