Annenhver måned dør en fisker på jobb.
Over halvparten fisket alene.
Men å få en kollega er ikke enkelt.

Alene på sjarken

Egentlig er Peter Rinø (26) utdannet yrkessjåfør. - Jeg ble fort lei av å sitte i ro, spise pølse og hamburger. Det var dessuten litt vel tidlig å få vondt i ryggen, smiler han.

Wunderbaumen med persika-duft vugger under styrhustaket og Peter drikker Pepsi Max. Han holder seg godt inni Vestfjorden med «Rinøy» på knappe elleve meter.


- Jeg har fire lenker, til sammen skal jeg trekke nitti garn i dag.

Sola drysser glitter over Vestfjorden. Norges nasjonalfjell Stetind vokter over fjorden - havet ser gjestmildt ut. Men sannheten er en helt annen.

- Nå er det 2-3 grader i vannet. Faller jeg over bord ved et uhell, har jeg ingen til å hjelpe meg. Det går ikke lang tid før man fryser i hjel og drukner. Fort gjort.

Han kjenner selv til fiskere som har omkommet på jobb.

En februardag i 2016 jobber Peter på fiskemottaket i bygda Lødingen. Hvalfanger Jan Kristiansen er inne med båten «Jan Bjørn», og leverer fisk.


- Jeg sto på kaia og hjalp han heise fisk på land. Dagen etterpå var han død. Det var skremmende hvor fort det kunne gå.

Jan Kristiansen fikk et illebefinnende og havnet over bord.

«Han var en levende legende»

156 fiskere har mistet livet på sjøen siden år 2000. Det tilsvarer en fisker annen hver måned.

Over halvparten jobber på små båter i gruppen seks til elleve meter og er alene, viser forskning fra SINTEF.

«Det er alarmerende, og veldig høye tall sammenlignet med andre næringer»

Ingunn Holmen, forskningsleder fiskeriteknologi SINTEF Ocean

Holmen tror måten fiskeriet er forvaltet på, går på bekostning av sikkerheten.

Peter fisker alene. Bestekompisen fisker alene. Faren fisket alene.

Hvorfor ansetter ikke Peter én til?


Svartbak, gråmåker og skårunger er håpefulle mens garnet ruller over sjarkripa. - Jeg snakker litt med «måsen». Jeg skulle gjerne hatt selskap.

Men en kollega har sin pris.

- La oss si du fisker for en million. Halvparten går til drift og vedlikehold av båten, resten går til to lønninger. Da sitter du igjen med 250 000 i lønn.

Det høres rart ut. Tjener ikke fiskere ganske godt?

For å ha råd til å ansette enda en person på sjarken må det fiskes mer, men det er vanskelig.

Den lille sjarken "Rinøy" kvalifiserer Peter til "Åpen gruppe", her reguleres kvote etter bestand og deltakere. I år får Peter fiske åtte tonn torsk.

Det er nesten en halvering fra året før. Bestanden er for lav, men likevel ønsker Peter å øke torskekvoten for gruppa si.

- Er det grunnlag for økt torskekvote med lavere bestand?

- Absolutt. Det fordeles så mye til de store båtene, mens de minste får sist. Restefest deluxe!

Peter ønsker et regelverk som belønner en ansettelse med ei økt torskekvote.

«Én ekstra person øker sikkerheten med 100 prosent. Men da må jeg være sikker på at torskekvoten kan forsvare det.»

For Peter er sei og hyse redningen, den kan åpen gruppe fiske ubegrenset på. Markedsprisen er lavere - det krever sin fisker.

- Man kan selvsagt tjene millioner, men da må man jo jobbe ræva av seg i hardere og farligere kår. Da er det ikke mye familiefar igjen.

Det hele blir en ligning mellom familietid, sikkerhet og inntekt.

For Peter blir svaret på regnestykket alenefiske.

Peter Rinø og «Rinøy» legger til kai på Rinøya.

1200 kilo fangst skal sløyes og leveres. Nærmeste fiskemottak i Lødingen er lagt ned, så han må dra 113 kilometer til Svolvær.

Klokka ti om kvelden kommer han hjem til samboeren, og to små døtre.

Snart skal han ut på sjøen igjen, alene.

Ansvarlig redaktør: Vibeke Fürst Haugen
Nettsjef: Hildegunn Soldal