På museet kaller de henne «Maren i myra».
Døde kropper og skjelett har blitt stilt ut til alle tider.
I dag er det mindre vanlig enn før. Vi ser annerledes på de døde nå, og har større respekt for dem.
Likevel er noen kropper fortsatt på utstilling i Norge.
Hvem er de få, som ender bak en monter?
De døde på utstilling
Hun ligger på Nasjonalt medisinsk museum ved Teknisk museum. Hun er helt unik. Da hun ble gravlagt i Oslo på 1800-tallet, ble hun lagt i fuktig jord.
Dermed ble hun naturlig mumifisert.
Maren ligger godt beskyttet bak tykt glass.
De ansatte som har vært med på å åpne monteren, forteller at hun fortsatt lukter ganske sterkt.
Noen sier lukten minner om stearin.
Hun ble funnet helt tilfeldig, da grunnen rundt Jakob kirke i Oslo ble gravd ut for å bygge et nytt gassverk.
Arbeiderne kvapp nok til da de oppdaget en godt bevart kropp i jorden.
I 2019 ble hun ført inn i en skanner på Rikshospitalet.
Legene oppdaget at både hjertet og lungene er bevart.
De så også at hun hadde store skader i den ene armen og i ryggen. Dessuten hadde hun svært slitte hofter, og manglet en del tenner.
Det tyder på at Maren trolig var en fattig kvinne som levde et hardt liv i hovedstaden.
Hun er en hovedattraksjon på museet, blant annet fordi hun forteller mye om livet i Oslo på 1800-tallet.
Et godt bevart mysteriumMannen fra middelalderen
I Bergen ligger en ukjent mann som ble begravet i middelalderen.
Å ha ham på utstilling er et etisk dilemma for museet.
Det at han har vært død lenge, samt at vi vet lite om ham, gjør det litt lettere for Bryggens museum å stille ham ut.
Holdningen til hva som er greit å stille ut og ikke, har nemlig endret seg med årene.
Tidligere var det fritt frem for å vise frem levninger i Norge.
Nå har vi større respekt for de døde.
I 2008 fikk vi et eget skjelettutvalg som gir råd om levninger på utstilling.
Kropper på museum skal behandles med verdighet. Etterkommere skal tas hensyn til.
Så vidt vi vet har ikke middelaldermannen i Bergen slektninger å ta hensyn til.
Dessuten skal det være gode faglige grunner for å stille ut menneskelige levninger.
Skjelettet må vises med et formål om å vise frem, lære eller informere.
Middelaldermannen har mye å lære skoleelever på besøk.
Blant annet er det spennende at gjennomsnittsalderen var knappe 30 år da han levde, og at det var uvanlig å beholde alle tennene sine gjennom livet.
Slik forteller han en historie om et levd liv.
Steinaldergutten i hula«Vistegutten»
Her, i en steinhule i Randaberg utenfor Stavanger, bodde det en gang i tida mennesker.
Vi snakker flere tusen år siden.
Den gang sto sjøen helt opp til hula. Menneskene som bodde her mesket seg med både torsk og sel fra havet, og villsvin fra skogene rundt.
Tidlig på 1900-tallet fattet arkeologer interesse for den eldgamle boligen, og begynte å grave etter hemmeligheter fra steinalderen.
Rester av om lag 50 ulike dyre- og fugleslag ble funnet.
I 1907 fant de også skjelettet til en 15 år gammel gutt.
Skjelettet til gutten er det best bevarte steinaldermennesket vi har i Norge, og derfor ligger det nå utstilt ved Arkeologisk museum, UiS i Stavanger.
Det viser at gutten var kortvokst, bare 125 cm høy - men robust bygget.
Analyser av DNA har gitt forskerne muligheten til å lage en livaktig modell av hvordan han kan ha sett ut.
Steinaldermennesker kunne bli over 50 år gamle. Man vet ikke hvorfor Vistegutten døde så ung.
Han har fått navnet sitt etter hula han ble funnet i.
Arkeologene fant ham i en dynge av skjell og bein. Familien fortsatte kanskje livet i hula - med gutten nær seg.
Drømmen om paradisAbortkistene
Dette skrinet forteller om et liv som aldri ble levd.
Inni her har det ligget en liten kropp.
Det er en bitteliten kiste for et foster. Ikke større enn en hånd.
– Trolig har en forelder gjemt skrinet i kirken i håp om at det udøpte barnet fikk komme til paradis, forteller Sigrid Samset Mygland ved Bryggens Museum.
I all hemmelighet ble skrin som dette stukket inn i kirkemurer, innimellom kister eller under løse bordgulv i kirkene.
Siden dødfødte og fostre ikke er døpt, fikk de heller ikke bli begravet på kirkegården.
Derfor gjemte folk abortkister i og rundt kirken, på hellig grunn.
Denne ble funnet i Sande kirke i Sunnfjord.
Det er ikke mange slike kister på norske museum, men i Bergen har de valgt å vise den frem for å fortelle om en utbredt skikk.
Det er nemlig funnet abortkister i kirker over hele Norge.
Liket fra boka var virkelig«Mannen i brønnen»
En eske med eldgamle bein er på vei ut til publikum på ny ved Vitenskapsmuseet i Trondheim.
De har vært utstilt før, men slutter aldri å fascinere.
Kun få personer i dette landet får gjøre det som osteolog Lisa Strand gjør nå; ta i et nær tusen år gammelt menneskeskjelett.
Mannen hun håndterer ble funnet her, i ruinene av en av landets eldste steinborger: Sverresborg.
Arkeolog Gerhard Fischer visste godt hva han leita etter, da han ba om å få tømt en gammel brønn for vann i 1938.
At det skulle ligge noen gjemt i akkurat denne brønnen, har nemlig stått beskrevet i historiske dokumenter.
I den eldgamle boken, Sverres saga, står det hvordan baglerne i 1197 kastet et lik i borgbrønnen – i et forsøk på å forgifte drikkevannet, og skade fienden – birkebeinerne.
Og ganske riktig; i bunnen, klemt inn mellom store steiner og gjørmete masse, fant arkeologer beinrester av et menneske.
Radiologisk datering gjort i nyere tid, viser at skjelettet stammer fra en kropp som levde mellom år 1020-1165 - i norrøn tid.
Konklusjonen: det er stor sannsynlighet for at skjelettet er mannen fra sagaen.
En slik historisk sammenkobling er et sjeldent sammentreff.
Derfor får mannen, som møtte sin skjebne ved en kongsborg i Trondheim, nå fortelle sin historie for besøkende.
Skjelett med en mørk fortidLevninger til salgs
Noen skjelett forteller historier som viser mørke flekker av fortida.
Disse to har trolig reist langt, etter sin død.
På ett eneste år kunne nærmere 60 000 skjelett bli sendt ut av India til kjøpere i vest.
Landet hadde et verdensdominerende skjelettmarked, for bare få tiår siden.
Ved Universitetsmuseet i Bergen er de bare registrert som «Menneskeskjelett, han og hun».
Selv om man ikke kan slå fast hvor de kom fra da de dukket opp her rundt 1914, ser beineksperter at trekkene kan tilsvare at de har sør-asiatisk opprinnelse.
Skjeletter har fascinert og gitt lærdom til arkeologer, antropologer, medisinere og andre vitenskapsfolk i flere hundre år.
Men å få fatt på dem, har ikke alltid vært lett.
I enkelte land, der etterspørselen var stor, var det lenge et stort problem med gravrøveri.
Medisinstudenter i Storbritannia, som trengte skjelettene til studier, kunne dukke opp under begravelser for å hente med seg bein fra avdøde - mens de sørgende fortsatt sto ved graven.
Det var skjelettmangel ved alle verdens skoler.
Så, for å få slutt på røveriet, og få mettet etterspørselen, henvendte kolonimakten Storbritannia seg til en av sine «undersåtter», India.
Menneskebein og –hodeskaller reiste i rute fra indiske landsbyer til verdens mest prestisjefylte skoler i vest i 150 år, før regjeringen i India satte ned et forbud i 1985.
Flere og flere hadde da begynt å stille spørsmål ved skjelettenes opprinnelse.
Ny innsikt og nye funn gjør at vi ser annerledes på skjelettene i dag, enn vi gjorde før.
I Bergen har de fått lov til å stille ut sine fordi man ønsker å vise fram nettopp denne delen av historien.
– Vi er ganske bevisste på at vi ikke kan gjemme vekk vår problematiske historie, sier Eli Hausken ved UiB.
Bak hvert utstilte skjelett ligger en haug med etiske dilemmaer - og vurderinger.
Skjelettene som står framme i dag, vil ikke nødvendigvis stå der for alltid.
Historien om Julia Pastrana, «apekvinnen» fra Mexico, er et grotesk eksempel på hvor annerledes vi tenkte om døde kropper før i tida.
Hun ble vist fram til spott og spe både før og etter sin død.
Er du nysgjerrig på hennes liv? Hør podkasten i NRK Radio.
journalist
Turi Grønbech og Kristin Granbo
fotograf
Ole Andreas Bø, Bjarte Johannesen og Turi Grønbech
Ansvarlig redaktør: Vibeke Fürst Haugen
Nettsjef: Hildegunn Soldal