Verdens tak var ikke nok

11 timer og 59 minutter senere sikret hun en verdensrekord.

Klokken 06.19, 23. mai 2021, står hun 8849 meter over havet.

Kristin Harila er fra Vestre Jakobselv – 11 meter over havet – og har nærmest løpt forbi frosne lik og titalls klatrere på vei til klodens høyeste punkt.

Mount Everest.

Når jeg ser på klokken, så tenker jeg shit, vi har vært så raske. Jeg har aldri hørt om noen som har vært så raske opp.
Kristin Harila

Så kommer tanken: Rekker vi en fjelltopp til?

Hun ser ned på nabofjellet Lhotse, det fjerde høyeste fjellet i verden, som strekker seg 8516 meter over havet.

SKJERMDUMP/ GOOGLE EARTH

Værvinduet er lite. Om 24 timer kommer fjellsiden til å være fanget i en syklon.

Det er nå eller aldri.

Rekordjakten i Himalaya er i gang.

Kristin Harila er egentlig en bondejente fra Vestre Jakobselv i Øst-Finnmark.

Den lokale fjelltoppen strekker seg 353 meter over havet. Vidden rundt strekker seg fra kyst til kyst.

Man skulle kanskje ikke tro at det ville bli en høyfjellsklatrer av henne.

Suget etter tynn luft og spisse tinder startet i 2015.

Gjennom jobben vant hun en tur opp Kilimanjaro på 5895 meter over havet.

På Afrikas høyeste fjell fikk Harila for alvor sansen for høydemeterne.

Det skjedde selv om oksygenmangelen satte henne ut av spill:

Det som skjedde på toppstøtet var at jeg mistet synet, og jeg fikk så vondt i hodet, og så spydde jeg.

Men følelsen av å stå på toppen veide opp for plagene.

Dette ga mersmak.

Fra 2019 besteg hun en rekke fjell på over 6000 meter over havet, i Argentina og Nepal.

Det var der Harila fikk ideen:

Vi var på toppen av Loubuche, med utsikt mot Everest. Så sa jeg til en i gruppen min: «Hm, det ser jo ikke så høyt ut.» Da bestemte jeg meg.
Kristin Harila

To år senere er hun tilbake i Nepal.

Hun skal nå toppen.

Litt over seks timer etter avgang fra leir fire har hun klart det.

Det er trolig første gang det samiske flagget vaier i vinden på verdens høyeste fjell.

De fleste vil si seg fornøyd med egen innsats når de står på toppen av verden.

Ikke Kristin Harila.

Hun brenner for å gå alle fjellene på over 8000 meter.

Syklonen bygger seg opp på vei mot den majestetiske fjellrekken.

Hun må enten prøve seg på nabofjellet nå, eller komme tilbake til Nepal en annen gang.

Det kan bety ny opptrening, flere uker med akklimatisering og en svimlende prislapp.

Skal hun risikere sherpaenes og sitt eget liv to ganger i løpet av 24 timer?

Fjellklatring er ikke ufarlig.

Over 300 personer har omkommet på Mount Everest siden 1953. Rundt 200 ligger fortsatt på verdens tak, omgitt av is og snø.

Det høres kanskje rart ut. Jeg er ikke bekymret for å dø. For min del tenker jeg at hvis jeg hadde dødd på fjellet, så hadde det vært helt greit.
Kristin Harila

Likevel har hun forståelse for at de rundt henne ikke ser like lett på det.

Hjemme i Vestre Jakobselv venter familien spent på livstegn fra Kristin. De vet at de må vente til hun er tilbake i baseleiren før hun kan ta kontakt.

John Petter Harila har en tøff tid mens datteren er utenfor dekning. Han sover lite og er livredd for henne.

Jeg startet på ski innover Varangerhalvøyen klokken to på natten, fordi jeg ikke fikk sove.
John Petter Harila

Da han fikk beskjed om at Kristin hadde kommet trygt ned, pustet han lettet ut.

Likevel forstår han og Anita Jonassen, mor til Kristin, at det er viktig å støtte datteren i hennes ønsker om eventyr.

Jeg tror at det er så viktig for henne å gjøre disse tingene, så da stoler jeg på henne.
Anita Jonassen

For å komme seg fra Mount Everest til Lhotse må man først gå fra 8849 høydemeter og ned til leir 4 på 8000 meter. Så kan man starte turen opp til Lhotse på 8516 meter over havet.

På vei ned fra toppen spyr Kristin, men i lag med sherpaene sine kommer hun trygt ned.

Valget er tatt.

Sammen med Pasdawa og Kamil Rita skal hun prøve seg på Lhotse.

12,5 timer etter at hun startet mot Everest, vender hun ryggen til leir 4 på ny.

Harila understreker at det ikke er mulig å komme seg opp uten sherpaene, og at man er helt avhengig av den jobben de gjør i forkant og på dagen.

Med ispigger på skoene må Harila konsentrere seg om hvor hun setter beina på den steinete fjellsiden. Ti meter fra toppen ser hun noe i sidesynet.

Plutselig sitter det en mann, rett ved siden av meg. Han sitter og ser rett på oss.
Kristin Harila

Han og en kameraet nådde toppen uten oksygen i 2011. På vei ned igjen innså kameraten at han var alene. Mest sannsynlig satte klatreren seg ned for å hvile.

Den døde klatreren har på seg samme type sko som Kristin. Jakken ser fortsatt ut som ny.

For Kristin er det som om de åpne øynene stirrer rett inn i sjelen hennes, en påminnelse om farlig det faktisk er å klatre på de høyeste toppene.

Klokken 18.55 den 23. mai 2021 står hun på toppen.

Hun har brukt 11 timer og 59 minutter fra hun forlot Everest til hun står på toppen av Lhotse.

Dermed er hun verdens raskeste kvinne til å gå begge fjellene på en dag.

Solen er i ferd med å forsvinne. Stemningen på toppen er magisk. Likevel vil ikke Kristin juble for verdensrekorden helt ennå.

Det er ikke bare syklonen som gir grunn til å skynde seg. Hele veien opp har hun vært bekymret for mørket.

Trioen må nå gå ned det bratte, steinete fjellet i skinnet av hodelykten.

Etter 22 timer på over 8000 høydemeter går de inn i forblåste leir 4 igjen.

Men fjellklatreren fra det flate Øst-Finnmark sier seg ikke ferdig med én verdensrekord.

Hun har som mål å bestige de andre 12 tindene som ruver 8000 meter over havet. Det er det kun 44 personer som har gjort tidligere.

Journalist

Foto

Kristin Harila, hennes sherpaer og medklatrere, Terray Sylvester og familiealbumet.