Hele historien starter her i Mbale i Uganda.
96 arbeidstimer i uka.
Dårlige lønnsvilkår.
Det er sånn klærne våre blir produsert.
Håpet for etisk mote
Har disse tjueåringene løsningen?
Hvis du starter i Oslo og kjører i 153 timer kommer du til byen.
Margrete (24) og Anne Stine (25) ble kjent med Carol og Dorothy i 2017 gjennom en utvekslingsperiode med Fredskorpset.
De visste ikke at vennskapet ville bli starten på en ny historie.
«Vi så hvor urettferdig verden er i Uganda, spesielt økonomisk. »
Etter utvekslingen dro jentene hjem.
Tilbake i Norge fikk de dårlig samvittighet hver gang de tok på seg nye klær.
«Da vi gikk på ungdomsskole, kollapset «Rana Plaza» i Bangladesh. Det gikk inn på meg. »
Ulykken ved tekstilfabrikken rettet søkelyset på klesindustrien.
Bygningen ved navn «Rana Plaza» raste sammen.
1138 mennesker omkom, og over 2 500 ble skadet.
Mange store klesmerker lovet bedre arbeidsforhold etter hendelsen.
Likevel er veien mot en etisk klesproduksjon fortsatt lang.
Da tenkte tjueåringene: «Hvorfor produserer vi ikke klær selv i utlandet, hvis ingen andre gjør det?»
De hadde hverken erfaring med å drive et selskap, eller tekstilarbeid.
Men de hadde gode venner i Uganda som kunne det formelle.
De hadde også sparemidler og studielån i lomma som kunne brukes til etableringen.
Sist, men ikke minst hadde de kjærligheten for klær og håpet på en bedre verden.
Sela the brand, et norsk-ugandisk klesmerke, kom til verden i 2019.
Merket tilbyr klær som er sydd av ugandiske arbeidere som jobber under gode arbeidsforhold.
I begynnelsen var det bare to ansatte bak symaskinen.
I fjor ble de tre.
Kituyi Suzan (27) er en av dem.
«Jeg drømmer om at Norges dronning en dag vil kle seg med klærne jeg har sydd.»
Det er nesten umulig å finne lignende arbeidsforhold andre steder i Uganda, forteller hun.
Uganda er et av verdens 40 minst utviklede land med stor fattigdom og mye gjeld.
Landets økonomi err basert på eksport av råvarer som bomull. Det er veldig få klesfabrikker i landet på grunn av dårlig infrastruktur og ustabil økonomi.
De fleste arbeidere har uforutsigbare lønnsforhold og lange arbeidsdager.
Minstelønnen er litt over halvparten av levelønnen i landet.
Hos Sela jobber de åtte timer og får lik lønn som en lærer i landet. Det er nesten fire ganger minstelønnen.
De har tjue sykedager med lønn, fire uker betalt ferie og tre måneder betalt mammapermisjon.
Produksjonskostnadene gir høyere pris på produktene.
«Vi konkurrerer ikke på pris, heller ikke på hva som er trendy. Vi lager klær kundene kan ta på seg med god samvittighet. »
Anne Stine og Margrete tjener ingenting på selskapet ennå.
De bor hjemme hos foreldrene i Norge og i systuen i Uganda.
Navnet «Sela» betyr å ta en pause og reflektere over de viktige tingene i livet.
Navnet fant jentene fra Bibelen.
Når vi spør damene om deres forbilde i arbeidet, har de et klinkende klart svar.
«Sigmund Hegstad»
Dette er Sigmund.
Han er en 34 år gammel ballettdanser, og har i fem år danset i ulike forestillinger i utlandet.
Etter at han kom tilbake til Norge, engasjerte han seg i organisasjonen "Framtiden i våre hender" for bedre arbeidsforhold på klesfabrikker i utlandet.
«Etter hvert gikk det opp for meg at forandring ikke kommer til å skje, fordi klesmerkene ønsker å tjene mest mulig penger selv. »
Han skjønte at han måtte være med å skape de gode arbeidsplassene istedenfor å prøve å få noen andre til å gjøre det.
Han startet en klesfabrikk i Kina i 2016 sammen med en kinesisk venn, Wu Zhifang.
Der jobber arbeiderne 37 ½ timer i uka og har fri i helgene. Normalen i bransjen i Kina er opptil 90 timer i uka.
Fabrikken har også betalt ferie, pensjon og forsikringer.
Og seks måneders mammapermisjon med full lønn.
Kina står for nesten halvparten av den globale kleseksporten. De fleste klesfabrikker i landet ligger ved kysten. For der ligger også skipene klærne fraktes med.
Det gjør at flere migrantarbeidere fra innlandet må forlate familiene sine for å skaffe mat på bordet.
Fabrikken til Sigmund "Fair & Square" ble plassert langt fra kysten i motsetning til de fleste klesfabrikkene.
Det gjør at barna til arbeiderne får være sammen med foreldrene.
I starten hadde fabrikken kun to ansatte.
Nå er de 33, og er på jakt etter flere,
En annen fabrikk i byen måtte øke lønnen fordi arbeiderne gikk til Fair & Square for bedre arbeidsforhold.
En av de viktigste årsakene til at fabrikken kan ansette flere, er disse damene.
Elise Dingstad (til venstre) og Ellen Marie Garåsen driver klesbutikken "Frøken Dianas salonger" på Grünerløkka i Oslo.
De hadde en drøm om å produsere egne klær under et eget merke, men hadde ikke funnet en fabrikk som har gode nok arbeidsforhold og de kan stole på.
Til slutt fant de Sigmund.
Etterspørselen fra kundene til "Dianas vintage" har økt betraktelig, spesielt under pandemien.
Dette førte til at Sigmund måtte doble antall ansatte i fjor.
Ingun Grimstad Klepp er professor i klær og bærekraft ved forbruksinstituttet SIFO på OsloMet.
«Hvis vi ser på de store problemene, er småskala og lokalproduksjon de eneste alternativene som er prøvd ut i noen større grad, og som fungerer.»
Men hvis de store skal slutte å være store og redusere produksjonen, må det politikk til.
Et annet alternativ kunne vært at forbrukerne brukte sin forbrukermakt, men det har ikke Klepp troa på at kommer til å skje.
«Folk flest tenker på helt andre ting enn klesproduksjon. Hvis de først er ute og handler, kan det for mange være en stor nok utfordring å finne en bukse som passer.»
Hun håper på regler som gjør at den som kjøper plagget blir fortalt hva det er de kjøper.
Hvor mange vask en T-skjorte tåler, hvem som har sydd den, under hvilke forhold, og hvor trådene er spunnet.
«Vi har ikke endret hele tekstilbransjen, men vi har endret tekstilbransjen for 33 ansatte. Det betyr mye for dem.»
Hegstad vil ikke begrense seg til 33 ansatte i Kina.
Arbeidet med en ny fabrikk i Romania er i gang.
Romer er utsatt for sterkt diskriminering rundt om i Europa, blant annet i arbeidsmarkedet.
Derfor vil han ansette romske ansatte i den nye fabrikken.
«Jeg brenner egentlig ikke for klær. Jeg ønsker å være med å endre en bransje. Det er bedre at så mange som mulig jobber for endring. Så kan jeg heller drive med noe annet. »
Journalister
Ismail Burak Akkan og Camilla Voutilainen Nordbø
Teksting
Frode Bakke Bjerkevik
Ansvarlig redaktør: Vibeke Fürst Haugen
Nettsjef: Hildegunn Soldal