I dag feirer tusenvis av mennesker pride med farger, følelser og frihet
Sånn var det ikke før. Homofili var ofte forbundet med synd, skam og skyldfølelse

Fra pissoar til pride

Hvor møttes folk da homofili var forbudt?

Bli med til gamle Oslos skeive underverden

Menn som hadde sex med menn gjorde noe ulovlig.

Og kvinnene? Ingen regnet med at de hadde en seksualitet.

Så hvordan fant folk hverandre?

Pissoarene var sentrale. Parker og noen restauranter også.

Glade gutter står på Christiania torv rundt 1915.

På baksiden av bildet står det «Dette maa du ikke vise frem til nogen, for som du ser det er jo ikke no pent bilede».

Kjærligheten var forbudt, men humoren satt løst.

Pissoarene fikk ofte ironiske kallenavn.

På Stortorget sto «Sirkus Sjumann».

Bildet er fra 1937.

«Kjærlighetskarusellen» står fremdeles i Stensparken.

Funkispissoaret ble fredet i 2009.

Noen møttes også på hemmelige fester.

Bislet Hospits i Dalsbergstien 21 var Norges første uoffisielle «homohus».

Gårdeier Erling Næss ble kalt «mor i nøden», fordi han hjalp andre mennesker.

Her ble den første homoorganisasjonen stiftet i 1950, den norske utgaven av det danske «Forbundet af 1948» - og det som i dag heter FRI.

På veggen henger skiltet til minne om starten på den organiserte homobevegelsen. Oslos ordfører avduket det på 70-årsdagen for stiftelsen.

På 1950- og 60-tallet møttes folk i skjul til møter og fester.

De leide lokaler av et idrettslag på Tåsen, roklubben på Ormsund og en sportsklubb på Snarøya.

Du måtte kjenne noen for å få være med.

Folk ble bedt om ikke å opptre homofilt på bussen.

De kunne ikke si at det var en homoforening.

Dekknavnet var «Foreningen for by og bygd».


I dag er det barnehage på Tåsen og ballbinge på Ormsund.

Roklubben har flyttet og huset på Snarøya er revet.

Så kom 70-tallet

Frem til 1972 sto det i straffeloven at det var forbudt for to menn å ha sex med hverandre.

21. april det året vedtok Stortinget å skrote regelen.

Kampen for homofiles rettigheter ble synlig markert i 1. mai-toget i 1972, to uker etter at lovforbudet ble vedtatt opphevet.

Homofile kunne puste friere.

Det ble også feiret på Venstres Hus, gjerne kalt «Keiva». Her hadde DNF-48 fester og arrangementer før de fikk sitt eget sted.

Og endelig åpnet det første rene utestedet for skeive:

Metropol i 1974.

Sagnomsust og oftest bare kalt «Meter'n».

Det var både fest og møter på Metropol.

Én gang i måneden var det kvinnekveld: Da fikk damene dansegulvet for seg selv.

På 1980-tallet kom stoltheten og folk ble mer åpne.

Nå er det skeive møteplasser overalt.

Folk kan i stadig større grad være seg selv og juni er selve pridemåneden.

I år er det Skeivt kulturår med feiring av 50-årsjubileet for avkriminaliseringen og paraden ligger an til å bli tidenes største.

Journalist

Nina Didriksen

Fotografer

Artur do Carmo, Nina Didriksen, NTB Scanpix, Arbeiderbladet, Leif Ørnelund, Oslo Museum, Skeivt arkiv/Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Løvetannarkivet og ukjent.

Kilder

Oslo Museum, Skeivt arkiv og Blikk

Ansvarlig redaktør

Vibeke Fürst Haugen