Kvinnene som ikke går i kvinnetoget​

Bryr de seg?

I dag samles kvinner over hele Norge i 8. mars-toget.

Men Cuiming Pang tilbringer dagen på kjøkkenet, for hun eier restauranten Kinabolle.

– Jeg vil gjerne gå i kvinnetoget, men jeg må jobbe hver dag.

To asiatiske kvinner konsentrerer seg på kjøkkenet.  Den ene er Cuiming Pang og den andre er en student og har blått hår og står i forgrunnen

Pang jobber likevel for kvinnesaken.

Hun ansetter studenter og nyankomne som har slitt med å få jobb andre steder.

– Noen vil kun ansette de som allerede er integrerte. De vil ikke gi folk en sjanse til å lære språket og utvikle seg.

– Noen antar at jeg er dum fordi jeg ikke snakker flytende norsk, og fordi jeg jobber på restaurant.​

Det de ikke vet, er at Pang har doktorgrad i sosiologi, og jobbet ved Universitetet i Oslo i flere år før hun åpnet restaurant.

Gründer Donna Kastrati er også opptatt av kvinnekamp, men pleier ikke å gå i demonstrasjonstog.

Kastratis kamparena er næringslivet. Hun vet nemlig hvordan det er å være kvinne i et mannsdominert yrke.

– Det er noe med hvordan folk så på meg i møterommet. En ung jålete blondine som ikke hadde noe der å gjøre.​

Hun fikk jobb som 15–åring, to uker etter at hun kom til Norge. I dag er hun sjef for to selskaper.

Nå holder Kastrati kurs og workshops som skal hjelpe kvinner å etablere bedrifter.

– Jeg er superopptatt av at kvinner med minoritetsbakgrunn skal komme ut i næringslivet. Og det vil jeg gjøre noe med.

Eman Safieh fra Syria har det bra i Norge, men savnet sosialt samhold.

– Ensomhet kan påvirke psykisk helse.

To kvinner i hijab prater sammen, mens den tredje ser på samtalen. Eman Safieh er i sentrum

Derfor startet hun en Facebook-gruppe for innvandrerkvinner som snakker arabisk.

– Jeg ble overrasket over hvor mange som tok kontakt.

Nå samles de flere ganger i måneden.

Kvinnene diskuterer alt fra kjærlighet og jobb til psykisk helse og partnervold.

Men de går ikke i tog. For i Syria feires kvinnedagen med røde roser, sier Safieh.

Skuespiller Cathrine Frost skammer seg litt over at hun ikke har gått i toget siden før korona.

– Jeg tenker jo egentlig at jeg burde.

Men i år har hun en god og kvinnedags-relatert grunn.

Cathrine Frost sitter på et gulv dekket med glitter. Hun har på seg kun en tskjorte og har et seriøst blikk

Før hun ble mor, opplevde hun spontanabort.

– Kjæresten min var bortreist. Jeg tok bussen hjem fra jobb og blødde ut restene på baderomsgulvet. Alene. ​

8. mars står hun nok engang alene, denne gangen på teaterscenen med et humorshow inspirert av hendelsen.

Frost er også utdannet sykepleier. Hun vet hvilken parole hun hadde valgt om hun skulle gått i år.

– Vi må ta fødselsomsorgen på alvor og ikke kutte i tilbudet.

Også palestinsk-syriske Salwa Refai har sterke meninger. Hun har skrevet bøker om kjærlighet, skilsmisse og kvinner på flukt.

– I min kultur er kvinner utsatt på alle kanter.

En kvinne sitter og snakker i en mikrofon. Flere andre kvinner sitter og hører på henne.

Refai er med i et forfatterkollektiv med arabiske kvinnelige forfattere. Men hun skulle ønske at de nådde ut også til norskspråklige kvinner.

– Kvinners erfaringer bør deles på tvers av kulturer.

Hun skulle gjerne gått i kvinnetoget, men har ikke noe norsk nettverk.

– Jeg vet ikke hvor eller når toget går.

Fotojournalist

Yasmin Mouafak Abokatmah

Journalist

Su Thet Mon

Redaktør i Dokumentar og samfunn

Egil Sundvor
Ansvarlig redaktør: Vibeke Fürst Haugen
Nettsjef: Hildegunn Soldal