Kruttønne

"Uno" er nemlig en kruttønne av en film som er både velspilt, engasjerende og medrivende. David (Aksel Hennie) får problemer i kroppsbyggermiljøet han vanker i. På grunn av ting som skjer i familien tvinges han til å tyste på sønnen til Jarle som driver treningsstudioet. Det fører ham inn i en malstrøm av trøbbel. Bestekompisen Morten (Nicolai Cleve Broch) svikter ham og han påføres en stor gjeld som en farlig pakistansk gjeng vil innkreve. David går en farlig uke i møte.

Realistisk

Allerede etter fem minutter skjønte jeg at jeg likte "Uno" svært godt. Anslaget viste at filmen var i trygge hender. Miljøskildringen er uhyre realistisk, fremdriften i historien naturlig, handlingene kan forståes og figurene er klart definerte, takket være en sterk gjeng skuespillere. Filmen er styggvakkert fotografert med gjennomtenkt bruk av farger, vinkler og kulisser.

Ultrasympatisk

Aksel Hennie har kanskje aldri regissert en film før, men det skulle man ikke tro. Regien er solid som fjell. Den spennende historien bygger på Hennies egne opplevelser og filmprosjektet har surret i hodet hans siden 1996. At han spiller hovedrollen selv er en selvfølgelighet. Han er ultrasympatisk, konge foran kamera og er for tiden en av Norges største skuespillere. Nicolai Cleve Broch gjør også en troverdig rolle som den feige Morten, Amed Zeyan gjør en skummelt god innsats som Khuram, Espen Juul Kristiansen har flere flotte øyeblikk som Davids Downs-handikappede lillebror Kjetil og Bjørn Floberg er skremmende iskald som treningsstudiosjef Jarle.

Knallgod

"Uno" fortjener et langt og godt liv på kino. Den har ting å fortelle om vennskap, feighet, ensomhet og hva man gjør med ryggen mot veggen. Og den forteller det på plettfri og overbevisende måte. Dette er rett og slett en knallgod film som virkelig fortjente alt buzzet som har surret i filmbransjen det siste året. Når publikum nå får se filmen, vil buzzet bli sterkere. Sett i gang og spill!

Av Birger Vestmo, Filmpolitiet