Margreth Olins dokumentar ”Ungdommens råskap” henter tittelen fra et dikt av Jens Bjørneboe som mellom linjene forteller hvordan barn og ungdom formes av de voksnes verden. Filmen åpner med to barneøyne som ser en Dagsrevy-reportasje om Irak-krigen. Barnet er tilbake i siste bilde, på vei opp skoletrappa. Symbolikken er klar. Mellom disse to scenene får vi et tett innblikk på ungdoms dagligliv på Hauketo ungdomsskole i Oslo.

Gammel og ung

Filmen skildrer ungdom med høyt energinivå som ikke får utløp for det på skolen. Gamle og velmenende lærere har ingen sjans til å tilby elevene en undervisningsform som er tilpasset deres aktivitetsnivå og konsentrasjonevne. De er heller ikke i stand til å lære dem noe ut i fra deres virkelighet. En av elevene roper i frustrasjon et eller annet om at lærere ikke vet hvordan ungdom har det og han har helt rett. Filmen gir en god beskrivelse av kløften mellom gammel og ung. Den har alltid vært der, men synes å bli stadig større.

Ærlig

Det mest bemerkelsesverdige med ”Ungdommens råskap” er hvor nær Margreth Olin og hennes team har fått komme inn på elevene. Ofte virker det som om kameraet er luft og at det egentlig ikke er der. Det føles som om ungdommene opptrer 100% ærlig og oppriktig, selv om de blir filmet. Det gir oss en forfriskende opplevelse. Følelser flommer ut, slik de bare gjør fra tenåringshjerter.

Dette er en dogumentar, basert på Lars von Triers prinsipper. Dogme-grepene, altså mangel på filmgrep, merkes godt, men jeg tviler egentlig på om filmen ville blitt særlig annerledes om Olin hadde fikset litt på bildet eller lydspor her og der. Det vet hun best selv. Jeg bare konstaterer at hun enda en gang har laget en flott film som engasjerer, provoserer og involverer oss i personene vi møter.

Av Birger Vestmo, Filmpolitiet

På nett av Marte Fougner Hjort, NRK Upunkt