Den fargerike Jacob Zuma har hatt sine enkle slagord i valgkampen. Når valget er over onsdag, har han vunnet. Det er femte gang Sør-Afrika gjennomfører et demokratisk valg, prikkfritt, og det er femte gang ANC får absolutt flertall.
Men seieren denne gang vil bli et lederlag, og det har tatt lang tid før ANCs ledelse har forstått det. Den syngende, dansende Jacob Zuma er en kvernstein om halsen. Ham skal de måtte forsvare og beskytte i de kommende fem år, slik tradisjonen er. Hans korrupte adferd er nå så tydelig og hans selvbilde som uovervinnelig halvgud så stort, at det er offentlig samtaleemne.
LES OGSÅ: Nesten alle gikk da Zuma talte
Det har blitt bedre
Velgerne har en liste med mer enn tjue partier å velge mellom. Alle har de slåss drabelig om oppmerksomheten, men én ting har de vært enige om: Sør-Afrika er et bedre sted å være enn for tjue år siden, da de fikk sin demokratiske grunnlov.
Svarte har fått en selvtillit de ikke hadde under apartheid, de står ikke med bøyd nakke, og de overtar stillinger som før bare var for hvite.
Økonomien har bare gått oppover. Folks inntekter har økt 27 prosent siden demokratiet ble innført i 1994, skatteinntektene har gått opp 500 prosent. Det er bare fem prosent av sørafrikanerne som i dag lever for under to dollar om dagen. Middelklasse består av flere svarte enn hvite. 3,5 millioner hus er blitt bygget. Svært mange har fått både rent vann og strøm. Johannesburg-området har fått ny forstadsbane, Cape Town helt nye busser som dramatisk har løst folks transportproblemer. Sør-Afrika har, mange år forsinket, tatt hånd om AIDS-problemet. Og den sittende president Jacob Zuma kan ta æren for at det ble fred i det voldsherjede KwaZulu-Natal, hvor han kommer fra.
Hvorfor synker likevel hans popularitet fra uke til uke? På en skala til ti, setter de hans popularitet til under fem.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Farene som truer
Valgkampen har dreid seg om det som likevel mangler; jobber og skole. Den styrkede økonomien har ikke gitt jobb til millioner av frustrert ungdom. Skolesystemet, som var delt inn etter raser, er skandaløst dårlig. Undervisningen i de svarte områdene er så sviktende at to tredeler ikke klarer eksamen. I tillegg rakner statsadministrasjonen. Det var nødvendig å gi jobber i det offentlige til svarte, de ble kvotert inn. Men de hadde ikke kunnskapen og erfaringen, og derfor står Sør-Afrika midt i et administrativt sammenbrudd som rammer alle.
En annen truende sak er landspørsmålet. Skal barnebarna til dem som ble jaget fra sine jorder av apartheidregimet få dem igjen? I Marikana har Sør-Afrika sett politiet massakrere demonstrerende gruvearbeidere. Fagbevegelsen, dette demokratiske limet av en disiplinert arbeiderorganisasjon, er splittet. Det rammer ANC, hvor de fleste av dem mente seg å høre hjemme.
Det mest truende, og nedslående, er den grenseløse politikerforakten. For første gang kan ungdom født etter apartheid stemme. De kalles born frees. Men de vil ikke stemme. De er fulle av forakt over hva de ser i parlamentet og regjeringen. De vil ikke bruke stemmeseddelen til å skaffe folk adgang til en rikdom de selv ikke har. Mens folk bor i skur, flotter politikere seg i en grad som er helt ukjent for et norsk politisk miljø. Politikken er adgang til penger og berømmelse, prangende biler og luksuriøse hjem. De skaffer sine slektninger kontrakter og kontakter, jobber og aksjer. Mange av de mest forhatte politikerne er folk som kommer fra townshipene og har vokst opp under enkle kår, men som har glemt hvor de er kommet fra.
Omformingen av ANC
Sørafrikanerne hadde håpet at ANC igjen kunne bli folkets parti, med Zuma som en progressive leder. Men han er erkekonservativ, patriarkalsk og anti-intellektuell – en tradisjonalist med alle sine koner og hærskare av barn. Rettsapparatet har avvist 700 godt dokumenterte anklager om korrupsjon. Men kanskje har han – og ANC – møtt veggen. Han har brukt 150 millioner offentlige kroner på sitt egen private palass.
ANC har slitt med å omforme en frigjøringsbevegelse til et politisk parti. Først nå ser vi linjer som ikke var så tydelige før. For det var ikke ANC som brøt ned apartheid. Det skjedde gjennom internasjonale sanksjoner og UDF, sammenslutningen av organisasjoner inne i landet da ANC ble forbudt. ANC satt i utlandet. De hadde sin egen hær med soldater trent i Sovjetunionen, og etterretningen instruert av Stasi. De var paranoide og hadde tatt med seg en gammeldags stalinisme fra Moskva. De hadde treningsleirer hvor drap og tortur ble gjennomført, og hvem var etterretningssjefen på den tida? Jacob Zuma.
ANCs tålegrense
Nå sprekker ANC, og det kan være begynnelsen til den store demokratiske vitalisering som trengs. Når valget er over, og Zuma har valgt sine ministre, vil de som ikke ble med danne fløyer i partiet. Andre vil gå ut. Tidligere forsvarsminister Mosiuoa Lekota har dannet et eget parti, COPE. Den opprørske ungdomspolitikeren Julius Malema ble sparket fra ANC og har hatt framgang med et nytt parti, Economic Freedom Fighters. Han vil nasjonalisere økonomien, slik ANC en gang også ville. I Western Cape står Helen Zille støtt som leder av det største opposisjonspartiet Democratic Alliance. Hun har ledet provinsen, og den gjør det bedre enn de øvrige. Zille er hvit, men er en gammel aktivist med fortid fra opptøyer i townshipene.
Imens innser ANC-ledelsen at de går videre fra dette valget med en kvernstein om halsen, Jacob Zuma. Han samler ikke stemmer, folk forlater stadion når han taler. Han er selve symbolet på den råtne politiker. Mens vanlige sørafrikanere sliter med å få endene til å møtes, kan de lese i avisene om Zuma-klanens skamløse luksus. Og ANC har en kultur for å beskytte Nr. 1.
Det vil derfor bli fem tunge år, og de undres: Hvor langt ned kan denne mannen ta Nelson Mandelas bevegelse, ANC.
